Av Heidi Rudolfsen

Noen ganger oppleves det å samtale naturlig og enkelt, andre ganger er det vanskelig. Relasjonen til den andre kan oppleves god, eller den kan føles komplisert og utrygg. Hva gjør at en samtale oppleves god?

I mange år har jeg vært opptatt av samtalen. Naturlig nok er det knyttet til at jeg hele mitt voksne liv har arbeidet med mennesker, men interessen er like mye knyttet til det å være et vanlig menneske i relasjon med andre vanlige mennesker. Slik vi alle er.

Denne artikkelen er inspirert av mitt møte og veiledning med nå avdøde lege, professor og familieterapeut Tom Andersen. Litteraturen jeg fikk tilgang til og hans særegne undervisning. Interessen er forøvrig drevet av erfaringer jeg har gjort meg, og fortsatt gjør meg i det daglige. Gode erfaringer, og krevende erfaringer.

En dialog er en samtale der to eller flere mer eller mindre likeverdige parter sender og mottar uttrykk. De ulike utrykkene har ulik betydning, men er like betydningsfulle. Dialogen er ingen dialog før vi har mottatt et gjensvar fra den andre. Vi møter den andre i utrykket, i språket. Vi kaller dette for møtets dynamikk.

Noen ganger oppleves det å samtale naturlig og enkelt, andre ganger er det vanskelig. Relasjonen til den andre kan oppleves god, eller den kan oppfattes komplisert og utrygg. Jeg har erfart at dialogen i en samtale stopper opp. Hva var det som gjorde at det ble slik? Hva var grunnen til at jeg, eller den andre, falt ut av samtalen? Hva var grunnen til at jeg, eller den andre, trakk oss tilbake, for så å gå over på egen «indre bane»?

I veiledning og litteratur har jeg blitt oppmerksom på språket og ordene vi omgir oss med. Jeg undrer meg stadig over betydningen av språklige valg, bevisste og ubevisste, som bidrar til å åpne opp eller å lukke dialogen med et annet menneske. Åpner og lukker en samtale. Kunnskap om språkets makt er av betydning.

Jeg er derfor takknemlig for at jeg i møte med Tom Andersen i 2003/2004 fikk anledning til å lære mer om nettopp det. Han snakker om språket i artikkelen Language Is not Innocent i boken Kaslow (1996); «Language and words are like searching hands. One might say that language is a sence organ. But words are more. Like hands, they grasp on to meanings. So, the words we select influence the meanings we come to reach».

Filosofen Løgstrup var også opptatt av samtalen mellom mennesker. Han beskriver samtalen og dialogen gripende: «som å ha noe av et menneskes liv i sine hender…» (Løgstrup, 2004:47). Beskrivelsen forstås som en metafor på samtalen mellom to mennesker, og i denne relasjonen ligger en form for makt som vi har et stort ansvar for å forvalte med kunnskap, respekt og ydmykhet.

Ulike forventninger lager forvirring, og kan lett føre til at en samtale mellom to kan kjennes fastlåst. Vi møtes med individuelle personlige forventninger som gjør det vanskelig å forstå den andre. Den enkelte opplever muligens at forventningene dermed ikke innfris. Løgstrup utdyper og forklarer dette fint; «Man har våget seg frampå for å bli imøtekommet,- og ikke blitt det» (Løgstrup, 2000:31). Vi sitter igjen med en følelse av skuffede forventninger.

Oppfatninger eller sterke meninger kan framstå for ulike, og kan føre til at en samtale stopper opp (Andersen, 2001). Tanker, oppfatninger og meninger farger ut fra denne forståelsen relasjonen til den vi snakker med. Evnen til å lytte til det den andre faktisk sier, ikke det jeg tror sies, fremstår videre som viktig for bevegelsen i dialogen (Andersen, 2001).

Får egne følelser så stor plass at en mister fokus på den andre? Har en stilt spørsmål eller uttrykt noe som ble for vanskelig for den andre å ta i mot? Tom Andersen refererer til filosofen Batesons tanker om «en skilnad som gjør en skilnad»: «Om mennesker utsettes for det vanlige bruker de å forbli det samme. Om de møter noe uvanlig kan dette uvanlige fremkalle en forandring. Om det nye de møter er altfor uvanlig stenger de av for å ikke bli påvirket » (Andersen, 2001:49). Denne innsikten er verdifull i møtet med et medmenneske.

I samtale med et annet menneske gir vi av oss selv. Profesjonalitet og personlig deltakelse henger naturlig sammen. Som profesjonell samtalepartner er det viktig å holde fokus på den andres historie og behov. Samtalen preges likevel av at det gis, og man får noe tilbake. Det stilles spørsmål, tanker deles, refleksjon og ny kunnskap vokser. Dette er, slik jeg erfarer det, like viktig i samtale med en venn.

Vi bærer med oss vår personlighet, kunnskap og erfaring som menneske. Min erfaring og forforståelse danner mitt bakteppe, og preger meg. Dette må jeg gi oppmerksomhet og ta ansvar for i møtet med mine medmennesker. Ved å passe på at min historie ikke tar for stor plass, kan jeg være mer tilstede for den andre.

Gjennom Tom Andersens undervisning fikk jeg en endret forståelse for dialogens dynamikk i en samtale. Jeg kan ut fra det reflektere rundt erfaringene jeg opplever krevende i både personlige og profesjonelle samtaler.

Når jeg gjør det mulig «.. å la den andre få være herre i egen verden..» (Løgstrup, 2000:48) skapes gjerne trygge rom. Når jeg har muligheten til å eie og dele egen historie med en tilstedeværende samtalepartner, føler jeg meg ivaretatt.

I slike rom vokser tillit. Det er i dette rommet og i en slikt gyldent øyeblikk, at en samtale med et annet menneske oppleves god.

Litteratur:
Tom Andersen 2001: Reflekterende prosesser. Samtaler og samtaler om samtaler
K.E. Løgstrup 2000: Den etiske fordring
Kaslow 1996: Handbook of relational diagnosis and dysfunctional family patterns