Av Heidi Rudolfsen

Vi kommer med tog til togstasjonen i Venezia en varm ettermiddag i juni. Et yrende folkeliv møter oss på og rundt togstasjonen. Jeg må stoppe opp på stasjonstrappen, og ta inn at jeg har fått anledning å komme tilbake til vakre Venezia. 

Den nydelige utsikten fra togstasjonen ønsker oss velkommen. Det samme gjør alle orangekledde ivrige og litt vel pågående koffertbærere. De bistår mer enn gjerne med å lette byrden med tunge kofferter over humpete steinlagte gater og broer fram mot hotellet du skal bo på. Vi tar koffertene våre selv, og rusler mot kanalen og vannbåten som frakter oss i retning leiligheten vi skal leie.

Når man er Veneziavandrer for en dag eller to, eller fem, er inntrykkene mange. Så uendelig mye vakkert å feste øynene på. Så mange stemninger. Så mange bygninger som skiller seg fra alt annet en har sett før. Så mange mennesker. En må ta seg tid når en besøker Venezia. Være. Være mer enn å gjøre.

Tekstmeldingen fra utleieren som skal hjelpe oss å finne leiligheten i bydelen Cannaregio, forteller oss nøyaktig hvilken båtlinje vi skal ta og hvor vi skal gå av. Der vil han vente på oss. Og det gjør han.

I det vi nærmer oss stedet vi skal gå av båten, blir vi møtt av en slående vakker kunstinstallasjon. Store hvite hender stiger opp av vannet i kanalen. Hendene støtter bokstavelig talt den gamle historiske murbygningen. Hendene langs veggen på huset gjør inntrykk, og de befinner seg tett på oss gjennom dagene vi oppholder oss i Venezia. Jeg opplever det betryggende.

Gigantic hands rising from the water

Artist Lorenzo Quinn just finished the installation of a monumental sculpture for the 2017 Venice Biennale. Titled Support, the piece depicts a pair of gigantic hands rising from the water to support the sides of the Ca’ Sagredo Hotel, a visual statement of the impact of climate change and rising sea levels on the historic city. Quinn is known for his work with the human body, specifically hands, that he incorporates into everything from large-scale sculptures down to jewelry designs.

Kilde: Artikkel om kunstprosjektet, mai 2017; Christopher Jobson

En formiddag legger vi turen innom gaten vi bodde ved et tidligere besøk i Venezia, og glasskunstneren som laget meg et vinglass. Der inne sitter han. Stille. Han arbeider med glasskunsten sin. Nå, som han gjorde da.

Han har et eget lite atelier hvor han arbeider og selger kunst. Da jeg var innom den gangen, forsto han ikke engelsk. Jeg forklarte med hendene mine at jeg gjerne ville ha et blått glasshjerte på et vinglass, og om det var mulig? Han tar normalt ikke slike oppdrag, forsto jeg etter hvert. Dagen etter var jeg tilbake, og hentet mitt personlige vinglass.

Flere år etter vinglasset med blått hjerte, oppsøker jeg ham igjen. Et anfall av forlegenhet kommer over meg, og jeg velger å ikke gå inn for å snakke med ham. Men jeg står på utenfor, og ser ham gjennom den åpne døren. Han sitter der og arbeider. Stille. Akkurat som for fire år siden. Det er fantastisk.

En del har hendt i mitt liv. Det har sikkert hendt en del i kunstnerens liv også disse årene. Jeg har fortsatt vinglasset med blått hjerte. Forøvrig har jeg samme solhatt!

Dette er gaten vi holdt til i 2013, og noen gjør rent før dagen starter. Slik at folk som bor i byen har det bra, og at jeg som besøkende kan nyte. I den rolige gaten spiste vi frokost flere morgener på rad.

Det er hyggelig å sitte ute på morgenen. Å se byen våkne, drikke kaffe og kjenne sola varme. Fra den lille frokostrestauranten som hotellet vårt hadde avtale med, fikk vi i tillegg en liten innføring i hverdag og arbeidsliv i Venezia. Den kunnskapen betalte vi ingenting for, og vi tok oss god tid til å observere på morgenkvisten.

Det er fasinerende å se hvordan varetransporten i Venezia foregår. Måten daglig og rutinemessig nødvendig arbeid utføres for å holde byen gående, er intet mindre enn imponerende. Varer transporteres med små båter gjennom de ulike kanalene, løftes opp på kanalbredden, for så å fraktes videre på små triller til riktig sted. Varene bæres så inn i butikk, restaurant eller hotell.

På samme måte foregår avfallshåndtering. Med egne båter tilpasset kanalene fraktes store mengder avfall. Du lurer kanskje på hvorfor jeg snakker om dette? Det er fordi det er viktige rutiner for bydriften i Venezia, og for alle som lever i byen. Og for gjestene. Det står respekt av logistikken som kreves og måten arbeidet utføres.

På en åpen brolagt plass foran en vakker steinkirke, blir jeg stående å se på det som nok er en bestefar som lærer sitt barnebarn å sykle. Et fint øyeblikk og minne. En form for andakt.

Her hjemme har vi sluttet å henge ut klesvask til tørk. Det er ikke mange snorer og klestativ igjen ute i fri luft lenger. Bare noen få her og der. Selvfølgelig skyldes dette et kjølig klima, og måten vi bor og lever på.

I Italia derimot henger klesvasken ute. På de mest utenkelige steder. Slik er det også i Venezia. Det er luftig. Det er fargerikt. Det er flagrende. Det er vakkert.

De tradisjonsrike fiske- og grønnsaksmarkedene er en viktig handels- og møteplass for venetianerne.

 

Det er et yrende og til tider hektisk båtliv på Venezias kanaler. Guidene på de tradisjonsrike gondolene er mestere i å manøvrere under det jeg vil kalle krevende forhold i trange kanaler. På kvelden kan du, om du er oppmerksom, se de lokale ungdommene ute i båtene sine. De ser ut til å kose seg i kveldssola.

På dagtid er vaporettoene, båtbussene, fulle av byens innbyggere og turister som bruker båtene flittig. Det kan være trangt om plassen, så forbed deg på å stå. Ta med tålmodighet og vann. De heldige som har funnet sitteplass inne i skyggen ser ut til å ta livet med ro og benytter reisen til å lese dagens avis. Liker du å sitte i solen, kan du kose deg på dekk mens vaporettoen tar deg ut til øyene.

Det tar på å vandre i Venezias varme, trange, intime gater. Det smaker alltid like godt med små pauser, lett mat og et glass kjølig vin mens vi nyter helt spesielle omgivelser. Er du på vei til Venezia? Du kan glede deg. Venezia har så mye å by på. Jeg har så langt bare sett en brøkdel.

Dette er andre del av to artikler om Venezia. Vil du lese den første?

Vidunderlige Venezia