Kystkvinnene i Nord-Norge

Av Heidi Rudolfsen

De står nakne, men rake. Sårbare, men likevel sterke. Og det er vel slik de er. Kystkvinnene. Det gjør inntrykk at nettopp disse kvinnene har fått oppmerksomhet og en egen plass på berget ved Nordlandskysten. Kystkvinnene fortjener plass.

Kunstpark Tranøy er en unik samling skulpturer og kunstinstallasjoner ute i naturen på Tranøy i Hamarøy. Kunstsamlingen kom i stand gjennom en god gammeldags dugnad, og som følge av den oppsto en tradisjon som i løpet av 10 år har skaffet til veie 10 skulpturer, utvalgt og betalt av bygdas beboere og ulike Tranøyvenner.

Rusler jeg fra kaia på Tranøy, kan jeg ikke unngå å oppdage de tre «Kystkvinner» i steingods av Ingun Dahlin. Kystkvinnene står der nakne, sårbare, men rake. De stirrer alle tre ut over sjøen i retning Tilthornet. Jeg blir stående lenge å se på og beundre Kystkvinnene.

I Nord-Norge deltok de fleste arbeidsføre menn i fiskeriene. Andelen gikk fra 2/3 i Nordland til 3/4 i Finnmark. Lofotfisket hadde en sentral betydning og omfattet Trøndelag, Nordland og Troms.

Fordi fisken kom helt inn til kysten, kunne man i Norge fiske fra små, åpne båter og fiskerene var avhengige av å komme seg raskt til land når uværet kom.

Dette bandt fiskerne til kysten, og la grunnlaget for en produksjon der fiskerfamiliene sjøl eide båter og redskap, og kombinerte fisket med jordbruk.

Fiskerbondekombinasjonen krevde et mangesysleri basert på allsidig kompetanse både hos kvinner og menn. Arbeidsoppgavene vekslet gjennom året. Fisket trakk mannen bort fra husholdet store deler av året, og kvinnene var igjen hjemme med ansvaret det medførte.

Fisket trakk mannen bort fra husholdet store deler av året, og kvinnene var igjen hjemme med ansvaret det medførte.

Innsigene av gyteferdig sild, torsk og skrei foregikk i vintermånedene. Sommerfisket foregikk gjerne i nærheten av hjemmet, slik at det i større grad kunne kombineres med onnearbeid i jordbruket og vedlikeholdsarbeid på gården. Men mange menn nordfra deltok også i sommerfiskeriene i Finnmark til langt uti juni.

Kystkvinnenes ansvar og arbeidsinnsats i jordbruket er til dels tilslørt fordi historikerne har fokusert kun på fiskerinæringa. Det var først og fremst mennenes arbeid som var synlig fordi de framskaffet produktene som ble målt og veid, og ga mest prestisje.

Kvinnene produserte vesentlig for konsum i husholdet og representerte en sjølforsyningsøkonomi, mens mennene fisket for salg på utenlandske markeder og knyttet husholdet til markedsøkonomien.

I ettertid har kvinnens rolle i fiskerbondeøkonomien og deres innsats for å betjene gjeld vært undervurdert, fordi man har hatt en tendens til å anse bare det som ble målt i penger som produktivt arbeid. Kvinneforskere som har forsøkt å synliggjøre kystkvinnene, har gitt dem betegnelser som hjørnesteinskjønnet, det fleksible kjønn, kystens bønder og fiskerinæringas bakkemannskap.

Kvinneforskere som har forsøkt å synliggjøre kystkvinnene, har gitt dem betegnelser som hjørnesteinskjønnet, det fleksible kjønn, kystens bønder og fiskerinæringas bakkemannskap.

Kystkvinnene har hatt en undervurdert betydning for bygdene langs kysten, og deres oppgaver og rolle har fått for liten oppmerksomhet. Kvinnene gjorde det mulig for menn å drive fiskeri langs kysten, mens familie, heim og gård ble godt ivaretatt av kystkvinnene. I tillegg levde kvinnene og familiene med frykt for menn og sønner som reiste på fiske. Mange menn kom ikke hjem, men forulykket på havet.

Mang en kvinne sto muligens akkurat slik skulpturene av Kystkvinnene står. De stod ytterst på holmer og berg, eller i et lite kjøkkenvindu, og speidet i uvisshet etter båt og mann. Kystkvinnene på Tranøy tar oss rett inn i denne historien, og formidler uroen, sårbarheten og lengselen. Og kystkvinnenes styrke.

Om kunstneren;

Ingun Dahlin er født i 1961, og bor på Heimdal i Trondheim. Hun tok sin utdannelse ved Statens Håndverk og Kunstindustrihøyskole i Oslo, og ved Statens lærerskole i forming, Oslo fra 1982-88. Ingun Dahlin er blitt en av landets aller fremste keramikere, og hun har hatt utstillinger over hele landet. De vakre skulpturene hennes har også funnet veien til en rekke offentlige bygg og private hjem, blant annet St. Olavs hospital, Olavshallen, Olsvik kirke og skulpturparken i Petrozavodsk i Russland. De flotte detaljene kombinert med en harmonisk fargebruk har inspirert og truffet mange.

Informasjon om Ingun Dahlin er hentet fra kunstnerens nettside