Sherpabeslekta?

Av Heidi Rudolfsen

I ei steintrapp i Malangen ligger hundrevis av stein. Store, små, flate og runde, som i et verdenskart med ulike farger. Gjennom mange år har jeg ligget timesvis på kne i steintrappa. I Sherpatrappa i Tromsø har Sherpaene gjort det samme, men de har et fortrinn. De er sherpaer.

Sherpaene er en folkegruppe som bor i fjellområdene øst i Himalaya, i Nepal, India og Tibet. I 1840 kom noen av dem reisende fra Tibet og slo seg permanent ned i områdene rundt Everest. Livet i de store høydene har gjort sherpaene hardføre i tynn luft, og derfor velegnet som førere på ekspedisjoner.

Sherpaene er kjent i klatrerkretser for sin ekspertise, utholdenhet og erfaring. Ettersom sherpaene holder til høyt til fjells, har de i likhet med andre fjellfolk flere røde blodlegemer og større hjerte enn folk fra lavlandet. Dette gjør at de kan oppta mer oksygen, noe som øker yteevnen i høyden.

I tillegg er de eksperter i det å arbeide med stein. Arbeidet til Sherpaene i Norge startet i Luster i Sogn på 2000-tallet. Etter dette er Sherpaene høyt verdsatt for steinarbeidet de utfører ulike steder i Norge. Sherpaene bygger fantastiske steintrapper i bratte fjellsider, og måten arbeidet utføres på viser en steinkompetanse få av oss innehar. Trappene Sherpaene bygger er intet mindre enn imponerende. Les artikkel om Sherpatrappa i Tromsø her.

Jeg sysler også med stein og trapp. Jeg holder ikke på med stein fordi jeg er fysisk sterk. Det er heller ikke fordi jeg har nevneverdig erfaring med å lage steintrapper. Jeg er bare glad i stein, – og jeg har tålmodighet og utholdenhet. Det er også det eneste området jeg kan linke opp mot Sherpaene. Om min fysiske helse hadde vært god, ville jeg gått i lære hos Sherpaene.

Trappa mi ligger i ei lita bergskråning. I denne trappa ligger alle slags stein. Ingen er så store at de er fløyet eller kjørt hit med motorisert kraft. Hver eneste stein er båret for hånd fra funnsted og til berget. Det sier seg selv at steinene ikke kan være store, og at prosjektet har tatt flere år.

Jeg vil ikke beskrive trappa som vakker. Den er mer unik og praktisk. Jeg vil si den er sjarmerende, stødig å gå i, og den har holdt. Det finnes bare en av denne. Den følger berget, og er det motsatte av snorrett. Ingenting er i vater (noe som betraktes som positivt, og som forhindrer at vann blir liggende i trinnene slik at de ikke fryser i stykker vinterstid). Den er ru, og har et uryddig og rufsete utseende.

I trappa mi er det plass for alle. Det er frigjort lommer for bofaste små furuer, krøkebærlyng og rosa røsslyng. Maur arbeider iherdig hvert år med å anlegge egen vei over, eller gjennom trappa.

Katten elsker å ligge på de varme trinnene i kveldssola mens hun studerer fugler og småkryp. Ekornet danser lettbeint opp og ned. Rullestein fra Lofoten har fått sin egen plass.

Nederst trappes trappa ned med tre-trinn snekret av mannen. I sin helhet har trappen 18 brede gode trinn. Det er tre år siden siste trinn i berghellinga kom på plass.

Sherpaene er i disse dager tilbake i nord, for å avslutte arbeidet med de siste steinene i Sherpatrappa. Med store flate fine steiner sluttføres en nydelig trapp som vi alle kan benytte fritt.

Vi har noe felles, Sherpaene og jeg. Vi bruker mye tid i trapper av stein. Å arbeide med stein gir mening og ro. Hvert trinn er laget i konsentrasjon, utholdenhet og i en form for meditasjon. Å arbeide med stein er god fysisk trening, og er bra for helsa på flere områder.