Av Heidi Rudolfsen

I forrige uke, stakk jeg i all hast innom et sted i byen for å levere noe til en venn. I det jeg forlot stedet, kom minner fra en tid tilbake strømmende inn over meg. 

Huset jeg var innom denne ettermiddagen er i dag malt lyst. Da var det rødt. I mellomtiden har det vært svarthvitt. Som i spillet sjakk. Det har nok helt sikkert fremstått i flere farger jeg ikke har klart å fange opp. En stor gammel staselig sentrumsvilla over flere plan. Med utallige rom, skråtak, krinkler,  kroker og blomstrede tapeter. Det er et Pippi-hus.

Vi må spole litt tilbake, til ei tid det er litt rart å tenke tilbake på. Det er noen år siden, likevel kjennes det som om det var i går. I denne perioden var jeg syk, og var i kjølevannet av dette langtidssykemeldt. Etter et forsiktig og ikke helt vellykket framstøt på å komme tilbake til jobben min med helsemessige begrensinger, var jeg ikke med godt mot. Jeg var det motsatte. Jeg var motløs.

Jeg var i behov for tid for å kunne klare å komme tilbake til arbeidslivet. Samtidig kjente jeg på å inneha kunnskap, erfaring og ressurser som for hver måned som gikk lå meningsløst brakk

En formiddag, etter en tid med grubling og bekymring rundt egen helsesituasjon, bestemte jeg meg for å sende en e-post til Kirkens Bymisjon i byen jeg bor i. Jeg presenterte meg selv, min situasjon, mine begrensinger, og formidlet at jeg ønsket å bidra. Jeg sa jeg gjerne ville være frivillig medhjelper, samtidig som jeg hadde et håp om at det kunne gi meg en anledning til å forsøke meg forsiktig i passende arbeidsoppgaver.

I kontakten med Kirkens Bymisjon møtte jeg frivillighetskoordinator. Vi avtalte besøk og en samtale. Jeg fikk informasjon om hva Kirkens Bymisjon kunne tilby, husets mange ulike tiltak og hvilke oppgaver som i denne perioden trengte folk og hender.

Jeg fikk anledning til å si noe om hva jeg kunne tilby og hvilke begrensinger jeg hadde. Jeg hadde ikke hender og armer som fungerte særlig godt. Men jeg hadde andre ressurser. Jeg fikk friheten å velge. Det jeg trodde passet meg og min helse best.

Jeg fikk velge på øverste hylle, og det ble avtalt nytt møte med leder for prosjekt Kvinneloftet. Igjen noen avklaringer om dette prosjektets behov og mine behov. I begge ledd ble jeg behandlet med vennlighet og respekt.

Her kom jeg seilende inn, i en nokså sliten båt og med et lurvete seil. Jeg kom ikledd en kropp med begrensninger. I sakte fart kunne jeg ankre opp på Kirkens Bymisjons Kvinneloft som medhjelper. En god havn.

Møtet med Kirkens bymisjon utgjorde en verdifull forskjell. Her fikk jeg bruke kunnskap og erfaring i en tid som var helsemessig krevende. Prosjektet hadde og har mange dyktige frivillige tilknyttet aktiviteten som driftes. Jeg fikk anledning å velge min plass i dette, og fikk anledning til å arbeide tett med daværende prosjektleder med oppgaver som passet for meg. For en gave.

I ett års tid vandret jeg opp og ned den gamle trappen til husets andre etasje, og fikk være en av flere frivillige ved Kvinneloftet på Kirkens Bymisjon. Jeg fikk anledning til å arbeide med små prosjekter, og på denne måten sakte men sikkert komme tilbake til nye meningsfylte jobbrelaterte oppgaver.

I løpet av dette året i dette huset fikk jeg møte hjertegode mennesker, og være en del av et felleskap. Det var gode opplevelser, minnerike øyeblikk og særdeles verdifulle samtaler. Det var et år med varme.

Fortsatt er jeg innom Kirkens Bymisjon i Tromsø. Et varmt hus med varme mennesker. Jeg kom tilbake til arbeidslivet. Jeg vet hvem jeg kan takke!

Denne teksten ble skrevet for en del år tilbake. Den republiseres i forbindelse med TV-aksjonen til Kirkens Bymisjon 2018.