Av gjesteskribent
Stina V. Jørgensen

Er det mulig å tilgi noen som har gjort meg smertelig vondt? Jeg vil tilgi. Av hensyn til meg selv. Tilgivelse for min del. Fordi jeg vil leve et godt liv.

Jeg har opplevd vonde ting i livet mitt. Jeg har hatt en vanskelig barndom med misbruk av alkohol og vold. Jeg har bodd i 2 ulike fosterhjem, og jeg har opplevd mobbing.

Opplevelsene har vært vonde å bære for meg, og vanskelige å bearbeide. Erfaringene jeg har med meg har virkelig gitt meg utfordringer, og krevd svært mye av meg.

Moren min døde da jeg var 21 år, og jeg tok samtidig et vanskelig valg om å kutte kontakten med min egen far. Vi hadde ikke kontakt i en periode på 6 år. Jeg brukte disse seks årene til å bygge meg opp til å bli sterk, trygg og modig.

Det har til tider vært beintøft, men jeg angrer ikke på valget jeg tok. Jeg har lært så mye i løpet av disse seks årene. Det aller viktigste er alt jeg har lært om meg selv.

Veien min mot det livet som nå gir meg indre ro og glede, handlet om å lære å bli glad i meg selv. Glad i den jeg er. Uavhengig av mine opplevelser, mine erfaringer, hva jeg har gjort og oppnådd tidligere, og hva jeg eier.

Jeg har alltid vært glødende opptatt av psykologi. Jeg er interessert i hva som kan bidra til å hjelpe mennesker med å leve et godt liv, på tross av den motgang de har opplevd.

I mange år var jeg ikke i stand til å hjelpe andre på grunn av min egen dårlige helse. Jeg var helt nødt til å bruke tid på å hjelpe meg selv, og bygge opp meg selv til å bli sterk.

Det har jeg klart.

Jeg har i dag forstått at jeg innehar en unik kombinasjon av kunnskap og personlige erfaringer. Dette gjør at jeg i dag kan holde foredrag hvor jeg deler min personlige historie, forteller om hva den har lært meg, og om hvordan jeg klarte å komme meg gjennom det som var vanskelig.

Jeg holder også kurs og refleksjonsgrupper hvor målet er å hjelpe mennesker med å lande i seg selv. Jeg hjelper mennesker med å finne de indre kjerneverdiene, slik at det kan bli mulig å endre de tanker og handlingsmønstre som ofte hindrer oss i leve det livet som gjør oss tilfreds og lykkelige.

Det viktigste for meg er å hjelpe mennesker til å lære å bli glad i seg selv, og den de er. På den måten kan de bli tryggere på seg selv, sette sunne grenser, og velge det som er bra for seg selv og egen helse.

Mange mennesker bærer på vonde minner, og tankene styres tilbake til fortiden hvor de gjenopplever det vonde som har hendt. Svært få er bevisst på hvor mye det preger livet de har nå, og ikke minst vil prege den fremtiden som venter.

Dette forsøker jeg å hjelpe mennesker med å endre. Ikke endre det vonde som har skjedd. Men, endre på hvordan vi tenker om det vonde, og hvilke følelser det bringer frem i oss.

Jeg hjelper mennesker med å leve i nuet, slik at de kan fokusere på og skape den fremtiden de ønsker. Jeg er inspirert av psykiater Viktor Frank sine ord «det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det».

Jeg vil dele en personlig historie fra min egen barndom med deg. Jeg tenker at historien kan være et godt eksempel på Viktor Franks tanker.

Selve historien er vond, og det er mange legitime grunner til at jeg har kjent på mange vonde følelser rundt dette. Men jeg opplevde heldigvis å komme til et vendepunkt hvor jeg stoppet opp og sa: Nok er nok.

Selv om jeg har opplevd mye vondt i fortiden min, så er jeg voksen nå. Jeg vil skape meg et godt liv. Jeg fortjener å ha det godt. Det å forsone meg med fortiden har vært essensielt for å klare gi slipp på det som har vært. Det jeg ikke får gjort noe med. Slik at jeg kan leve godt der jeg er. Og gjøre meg bedre i stand til å unne meg selv en bedre fremtid. Alt starter her og nå. Jeg håper min historie kan være en inspirasjon, og gi deg kraft til å endre hvordan du ser på din egen fortid.

Jeg var 3 år gammel. Jeg bodde i Danmark sammen med foreldrene mine som var i begynnelsen av 20-årene. En dag tok mamma meg med til en fremmed manns leilighet. De drakk og ble fulle, og bestemte seg for å dra videre til en fest et annet sted. Før de dro avgårde, låste de meg inne i leiligheten alene. Jeg gråt og ropte så lenge at noen til slutt varslet politiet. Politiet kom og fant meg, og de tok meg med ut fra leiligheten. De ringte min pappa, og han kom for å hente meg.

Er dette en trist historie? Det var lenge en trist historie. Med bakgrunn i all den avvisning jeg har opplevd i livet mitt, har jeg vært så skamfull og redd for å dele historien min.

Men jeg har lært å behandle og ivareta barnet i meg. Jeg har også endret måten jeg tolker og forstår min egen historie. Jeg er ikke bitter for det som har skjedd. Jeg har heller latt det gjøre meg til et bedre og klokere menneske.

Jeg har gjort et indre mentalt arbeid. Jeg valgte å tørre å stole på min indre stemme, og dele min autentiske historie. Det har vært verdt det. All angst, frykt og bekymring var unødig bruk av energi. I stedet føler jeg meg nå endelig fri.

Gjennom disse erfaringene har jeg kommet i kontakt med fantastiske mennesker som inspirerer, støtter og gjør meg til et bedre menneske. Jeg ønsker å takke hver og en av dem som har støttet meg på min reise. Jeg er dypt takknemlig. Støtten jeg har fra dere gjør meg til et bedre menneske. Jeg er blitt modigere på grunn av dere. Dere dømmer meg ikke. I stedet oppfordrer, oppmuntrer og styrker dere meg til å fortsette å bruke min stemme, og dele av det jeg har erfart.

Min personlige historie vil hjelpe andre til å forsone seg med deres egne personlige historier.

Til slutt til min mor. Den snilleste, klokeste, intelligente kvinnen du kan forestille deg. Jeg elsker deg med hele meg, og den jeg er. Jeg dømmer deg ikke ut fra det som har hendt, fordi jeg har innsett og forstått at ulike ting som har hendt, skjedde fordi du ikke var glad i deg selv.

Jeg blir trist av å tenke på de vonde tingene du har opplevd. Jeg vet du gjorde ditt aller beste. Jeg har grått så mange tårer for deg. Men det er greit nå. Jeg har det bra. Jeg har brutt den vonde sirkelen.

Kjærlighet vil alltid være løsningen for meg.

Takk mamma, for at du ga meg livet og mange gode minner. Takk for at du lærte meg å bli den kvinnen jeg er. Jeg har lært å bli glad i meg selv, og jeg lever et liv hvor jeg er lykkelig. Det fortjener jeg. Og jeg og pappa har opprettet kontakten igjen, og vi har fått et godt forhold til hverandre.

Selv om dine barnebarn aldri fikk møte deg og bli kjent med deg, vil jeg at du skal vite at de er glad deg. Vi er alle glade i deg.

Jeg vil gi slipp på fortiden, leve i nåtiden, for å oppleve fred i fremtiden.

Stina Jørgensen (45) bor i Bærum utenfor Oslo sammen med sin mann og deres to barn.

Hun har slitt med egen helse etter en hode/nakkeskade i 2011. Dette medførte isolasjon, noe som også ble psykisk tungt. Ved hjelp av egen innsats for å bedre egen helse, klarer hun i dag å holde kurs og foredrag.

Hun elsker å inspirere og hjelpe andre, og er aktivt engasjert i Mental Helse. Det å hjelpe andre betyr mye, og gir livet mening.

Stina skriver på sin første sakprosabok om mental helse. Hun elsker å være ute i naturen, og tar bilder. Mindfulness, yoga og mental trening er viktig i hverdagen. 

Stina har egen nettside og Instagram-profil hvor hun daglig inspirerer sine følgere. Følg Stina på Instagram @mentalsupportstina 
Nettside

Om å dele ord

Ny utsikt vil med ujevne mellomrom invitere en gjesteskribent til å dele en tekst, og bidrar på denne måten med å dele også andres tanker og ord.

Ord om å være. I livet. På ulike vis

Foto Stina Jørgensen: Privat