Av Heidi Rudolfsen

Du spør meg; – Hva gjør du for å ivareta deg selv, og finne en passende balanse i hverdagen din? Jeg svarer deg ikke der og da, men tar spørsmålet med videre på min vandring.

Verdens nordligste botaniske hage. Det tar i underkant av ti minutter med bil å komme seg dit. En kortreist og lett tilgjengelig nærtur for byens innbyggere.

Jeg vandrer i den kuperte frodige hagen som i løpet av få uker kommer til å kle seg om i høstlige brungule farger. I et par timer går jeg mellom lave trær, sensommerblomster, urter og avblomstrede valmuer. Jeg følger de smale stiene, og trappene av stein som snirkler seg gjennom hagen. Trinn i alle retninger. Som i en labyrint. Jeg rusler rundt, uten mål og mening.

Jord og grus under skosålene. Jeg går på de brunfargede flate steinhellene, og over en liten bru. Jeg hører små bekker sildre, og vinden som rusker i de slanke stive stråene.

Jeg bare går. Opp og ned i smale stødige steintrinn. Følger en ny liten sti inn i den tette skogen hvor det til neste år vil vokse ulike arter valmuer. Jeg følger de smale grusveiene dit de måtte føre meg.

Jeg går rolig. Det er det kroppen trenger i dag. Det er den måten å gå på som er bra for meg. Å spasere rundt i denne grønne lungen gir påfyll, og styrkepiller uten resept. Kroppen får bevegelse, og tankene glir over i lettere spor og lysere farger.

Samtidig som jeg slår meg ned på en benk titter sola frem bak skyene. Jeg lukker øynene og kjenner varmen fra augustsola. Jeg sitter i en bynær oase. Glimt av sol etter dager med mørke skyer, regn og vind. Duft av grønne tykke blader med perler av regn. Det kjennes som om hagen er min, siden jeg har den nesten helt for meg selv i dag. Skuldrene senker seg. Jeg kjenner pusten bli roligere.

Der ute et sted høres støy fra den trafikkerte hovedveien inn mot sentrum. Jeg kan lytte til lyden av trafikk, eller overhøre den. Jeg velger det siste. Byliv og stillhet samtidig, – er det mulig?

De fleste av oss innehar evnen til å rydde plass til ro og stillhet uavhenging av hvor vi befinner oss. Jeg flytter fokuset fra det som er rundt meg, og vender det mot det som er i meg. Jeg velger å fokusere på å lytte innover. Jeg puster, – og er tilstede der jeg er.

En rolig vandring i byens største hage. Det kjennes riktig for meg. En topptur til en av de menneskeskapte forhøyningene av berg og stein med fargerike fjellplanter. En liten topp riktignok. Turen, opplevelsen, erfaringen, gir balanse i min hverdag.

Kunsten å finne en god balanse i hverdagen er viktig for de aller fleste. Det er likevel ikke alltid like enkelt å lytte til egne behov, – og ta disse på alvor.

Jeg vil gjerne gå rolig, og leve saktere.

– Hva med deg?

Les mer:
Pusten som redskap i en krevende tid
Fem historier om møtet med oppmerksomt nærvær