Vel hjemme i Tromsø, etter en uke i bil langs kysten i nord. Gjennom ulike steder i Troms og Nordland. Enkelte steder brukte vi mer tid enn andre steder. Først sørover. Så nordover. Juliuka det striregna i ett, både i Troms og i Nordland. Men, det er ikke været jeg vil snakke om.

Turen har vært vakker. Som alltid. Naturen i nord. Ingenting slår den. Tromsø, Balsfjord, Narvik, Hamarøy, Fauske, Bodøområdet, Meløy. Grønt, frodig, blomster, krukker, veivimpler, bannere av ulike slag. Velkommen til oss. Et lite hei. Sommerglede. Tross øs pøs regn.

Små og store bygder. Som de anstrenger seg. Gjør seg flid for å møte oss med interesse og varme. De signaliserer høflig vennlighet i håp om at vi velger å stoppe. Tar en liten pause i deres kommune, tar akkurat denne lille avstikkeren.

Så godt å også vende nordover igjen, og så sjelden at jeg tar akkurat denne ruta på veien hjemover. Jeg farter for det meste ut og inn av Tromsø gjennom Ryatunnelen og Balsfjord, og kommer derfor oftest hjem via innfartsåren i sørvest. Eller med fly, med en innflyvning som kan ta pusten fra enhver.

Denne kvelden ankommer vi på strake fine veier fra Nordkjosbotn. Knutepunktet mellom sør og enda lenger nord. Glimtet av Ishavsbyen. Alltid lav i horisonten, og litt avmålt. I blåtoner. Ishavsøya midt i ishavssundet. Det er naturgitt. Det er særtrekk vi kjenner godt. Der fremme ligger byen vår. Snart er vi hjemme.

Forventningsfull før hver kjente sving. Vi bestiller pizza som skal hentes i Tromsdalen. Vi følger hovedåren inn mot Tromsø. Det har sluttet å regne. Veiene er blitt tørrere.

Det går i grått, frodig grønt ugress, små hauger av jord, byggearbeider av nye boliger, industriområder. Parkeringsområder. Et kjøpesenter med ryggen til. Asfalt. Fantes det ikke et skilt med Velkommen til Tromsø med blå bokstaver ved trafikkstasjonen? Husker jeg feil?

Velkommen til Tromsø uteblir. Ingen små blomster. Ingen bugnende krukker med glade farger. Ingen trivelige hengeplanter eller vimpler på veilysene inn mot byen. Ingen reklame, eller tips om sommersalg i sentrum, eller spennende museum du kan kike innom. Ingen annonsering hvor vi blir påminnet om byens og Nordnorges største kjøpesenter på Langnes. Ingen spektakulære laminerte foto fra Verdens nordligste botaniske hage som kan skilte med sjelden arktisk flora. Ingen informasjon om hvor Sherpatrappen ligger.

Ingen naturlige eller åpenbare inviterende hvilepunkt for å kike gjennom en spennende oversikt over hva nettopp denne byen kan tilby. En innledning til oppholdet som gjør at jeg gleder meg, tripper og knapt kan vente med å ta meg over den gamle kjente brua og inn i selve byhjertet.

Ingen velkomsthilsen. Ingen ishavshilsen. Ingen arktisk hilsen. Har vi oversett skilting grunnet dårlig sikt under det lave skydekket? Var gleden over å se heimbyen så overveldende at alt annet havnet i skyggen?

Stemningen i bilen synker. Byen i mitt hjerte møter oss med tilslørte og delvis lukkede øyne. Den ser oss ikke. Den vinker ikke. Et blomsterbed i en skråning møter oss ved Ishavskatedralen. Heldigvis. Selveste Ishavskatedralen ligger trygt forankret, og umulig å overse. Trakk et lettelses sukk ved synet av blomster og katedral. Men, det hjelper liksom ikke.

Vi tar av ved Ishavskatedralen. Pizzaen hos Allegro har allerede ventet litt for lenge. Jeg er sliten etter en lang dag i bil. Får overlevert en stor «Tromsdalen«, og innehaveren spør om jeg ønsker hvitløksdressing? Tja, det kan jeg vel ta med. Du får den på huset, sier karen, han må ha observert at jeg var litt medtatt. Han ser på meg: Og en god sommer til deg!

På plass i bilen, med varm pizza på knærne, stiger stemningen betraktelig. Første velkomsthilsen kom fra en kar på den lille Italienske restauranten Allegro i Tromsdalen, og løftet både lavtrykk og kvelden.

Hjemme venter en en forsiktig glad katt og en maltraktert parasoll i hagen. Ødelagt av illsint sommervær og tønner av regn. Vi vet hvor vi bor, og vi må rydde ved eget hus.

Jeg er glad jeg kjenner hver krok av denne byen innenfra. Jeg elsker Ishavsbyen. Tromsø har uvurderlige kvaliteter ingen andre byer i Norge har. Men innfartsåren til Tromsø mangler noe vesentlig. Tromsø har en jobb å gjøre. Tromsø må anstrenge seg litt, strekke seg, og ønske små og store gjester velkommen. En velkomst som på ingen måte kan misforstås.

Hva har hendt med oss, kjære Tromsø? Et hjertelig visuelt Velkommen har betydning.

Det er, tross utfordrende klimaforhold, både realistisk og mulig å ruste opp byens viktigste innfartsårer. Andre mestrer det. Vi kan mestre det. Det er så lite som skal til.

Uansett Tromsø. Glad for å være trygt hjemme igjen. Ved porten til ishavet. Gjør porten vakker!