Av gjesteskribent
Line Marie Wold

Jeg frykter at i det øyeblikket jeg er lett på foten igjen, så suser livet av gårde, uten erindring om den forståelsen jeg kjente på der jeg satt og stirret ut av vinduet.

Mange tanker melder seg når man sitter med foten høyt hevet. Jeg har heldigvis en verandadør og et vindu som slipper inn noen stråler med dagslys for en stakket stund. Mørketid. Når jeg løfter blikket forbi Thon Hotel i front så sees den vakre Fløya med fjellheisen.

Fjellet strekker seg lenger enn langt og det behager øyet. Jeg hviler blikket og kjenner at jeg kan dysses i søvn. Vakkert. Nyansene blir tydeligere når horisonten er den samme og plutselig legger jeg merke til mengden snø som endrer seg fra dag til dag.

Noen ganger vokser den, og i et kort tilfreds øyeblikk tenker jeg at jeg slipper i hvertfall å måke snø. Men når snøen plutselig smelter og dagen er langtekkelig så kjenner jeg på et ørlite savn etter å kjenne den friske luften i kinnene mine.

Jeg husker jeg brukte å ta i litt ekstra for å imponere de ulike turistene som stirret på meg fra et vindu fra Thon Hotel med forundring og mulig en smule fascinasjon. Jeg følte meg som en ekte vikingkvinne som trosset vær og vind og effektivt kastet spade etter spade med snø over rekkverket på verandaen. Sterk som en okse.

Jeg kjenner nesten på en lengsel etter fysisk arbeid, et arbeid jeg som regel utsetter til vanlig. Jeg undres.

Man kommer ikke utenom variasjonene i lyset i mørketiden, når man sitter slik. Så mange flere nyanser enn jeg husker eller har lagt merke til tidligere. Jeg tar meg i at jeg bergtas og kjenner nesten på en åndelig kraft der jeg sitter. Hvor heldig jeg er som kan se på dette vakre magiske lyset som fyller meg med energi.

Rastløsheten er nesten plagsom da jeg ikke kan bruke den til noe som helst. Jeg lukker øynene og tenker på mine små rutiner som jeg overhodet aldri har reflektert over.

Å lage seg en deilig brennhet kenyansk kopp kaffe om morgenen virker som et uoverkommelig rituale som jeg minnes med kjærlighet. Løpe ned trappen med stress i kroppen fordi jeg er litt sent ute. Følelsen er plutselig kriblende som en forelskelse. For ikke å snakke om den luksusen det er å møte venner, gå på kino eller kafe. Ta seg et glass vin, lage en deilig middag. Ikke at jeg tør å drikke alkohol med cocktailen av smertestillende som legen har gitt meg. Det slørete hodet mitt er ikke min favorittLine. En dårlig rus som jeg fort hopper av, da jeg heller foretrekker smerter fremfor disse tablettene. 

Takknemlighet dukker opp i hodet mitt som en påminnelse som jeg ikke må glemme når jeg er frisk nok til å gå ut. Plutselig er mine andre plager små og jeg ser bare for meg en superkvinne med mange jern i ilden som egentlig var både frisk og rask, i hvertfall så frisk og rask som jeg kan være med min kropp og helse. Jeg gleder meg sykt til jeg bare kan gå uten krykker, kjenne tyngden ned på framfoten, bevege den uten at det gjør vondt, i hvertfall mindre vondt.

De små nære ting virker som lykken på jord og plutselig er livet mitt før operasjonen det mest interessante jeg kunne tenke meg.

Men, vi mennesker har en egen tendens til å glemme. Og jeg frykter at i det øyeblikket jeg er lett på foten igjen, så suser livet av gårde, uten erindring om den forståelsen jeg kjente på der jeg satt og stirret ut av vinduet.

Line Marie Wold er født og oppvokst på Fosenhalvøya i Trøndelag. Hun bor i Tromsø, og arbeider i Kriminalomsorgen. Som nyutdannet sosionom i -97 skulle jeg ut å redde verden. Med årene har jeg innsett at ikke alle kan, eller vil reddes. Å jobbe med mennesker blir aldri kjedelig, og de gangene jeg lykkes med å motivere til endring smiler hjertet. Snillhet er en undervurdert egenskap som ofte sees i negativt fortegn, – dumsnill eller naiv. Jeg ser på snillhet som en av de beste karaktertrekkene et menneske kan ha. Jeg er engasjert, omsorgsfull og har en sterk rettferdighetssans. Det ligger en uforløst forfatter i magen min og min største drøm er en gang å kunne utgi en bok. Jeg elsker å reise, lage og spise god mat. Være ute i naturen, tenne bål, omgi meg med gode venner og familie, og se film.

Mitt motto er Per Arnebergs ord:  Din egentlige alders tid, – er summen av de tidløse øyeblikk i ditt liv.  

Les mer fra Line Marie:
Folk er folk
Mitt klimabrøl

Om å dele ord

Ny utsikt vil med ujevne mellomrom invitere en gjesteskribent til å dele en tekst, og bidrar på denne måten med å dele også andres tanker og ord. 

Ord om å være. I livet. På ulike vis.