Av Heidi Rudolfsen

Måten vi tenker rundt jobb, yrkesliv og lønnet arbeid som det viktigste i livet kan for mange mennesker bidra til utenforskap, og skam over utenforskap. Å være i et spennende yrkesliv medfører status. Å ikke være i arbeid gir lite, eller ingen status.

Det er sånne dager man kan ha, – sa han. En voksen og nokså kjent mann, forteller i et radiointervju om de dårlige dagene med en krevende og ustabil helse. Han sier han nå har lært å leve med slike dager. Jeg lener meg mot radioen, lytter interessert, og kjenner meg så godt igjen i det han forteller.

Det er sånne dager man kan ha. Det er sånne dager jeg har. Dager med en helse som ikke spiller på lag. En kropp som ikke fungerer godt. Dager med smerte.

Sånne dager

Gjennom flere år fulgte jeg ungene til skolen med armene godt plassert i hver sin lomme på den blå vinterjakken. Armene plassert dypt i lommene fordi jeg hadde så fryktelig vondt. I hodet, nakke, rygg og armer. Fysioterapeuten anbefalte meg å holde armene slik. Det var for smertefullt å la de henge ned.

Etter at ungene var levert på skolen ruslet jeg videre. Ikke til jobb, men en tur i nærområdet. Noen ganger en tur på et kvarter, andre ganger en halv times tid. Jeg valgte en rute utenom hovedvei. Jeg ville helst unngå å møte så mange, slik at jeg slapp å forklare at jeg ikke var på vei til jobben min.

Det er gått en del år nå. Men fortsatt kan jeg kjenne følelsene jeg (også) bar på under rusleturene mine. Følelsene som var mest framtredende var ubehag. Ubehag og skam over å ikke være på jobb fordi jeg var syk. Jeg ville gjemme meg bort. Være usynlig.

Å være syk over tid, og se verden gli forbi uten at du er med på laget oppleves trist. Tristhet over tid glir over i sorg. Sorg over tapt helse. Dagene endrer langsomt innhold, form og farge.

Dager og år

Å leve med sykdom påvirker hele livssituasjonen. Familie, venner, arbeid og de daglige gjøremål. Selvfølgelig kjente endel folk rundt meg til hvordan livet i denne tiden i grove trekk fortonet seg. Men det er få som vet hvor krevende disse årene var for meg. Jeg ble kjent med utenforskapet.

I en periode på tre år var jeg helt arbeidsufør. Når jeg tenker tilbake på akkurat denne perioden kan jeg oppleve å bli uvel. På tross av at jeg ikke går rundt å tenker på disse årene hele tiden, – følelsene, tankene og hver minste muskel i meg husker. Erfaringene ligger lagret i kroppen. Jeg snakker normalt ikke så mye om denne tiden. Det var starten på en lang vandring.

På et tidspunkt gikk jeg inn i et modus hvor oppmerksomheten og fokuset kun var rettet mot å håndtere familien, mestre de daglige oppgaver, og streve med en kropp som jobbet mer mot meg enn med meg. Jeg søkte etter måter å bli frisk. De som kjenner meg, vet at jeg gikk inn i oppgaven med hud og hår. Jeg brukte tid, energi og penger på å bli bedre. Les også Å snakke om smerter.

Historiene

I den senere tid har jeg lest en rekke ulike artikler og bøker som beskriver erfaringer som ligner mine. Skildringer og historier om mennesker som har hatt, og fortsatt har samme krevende arbeidsoppgave som meg. Et oppgave som fyller 24 timer i døgnet, syv dager i uken, over år. Det er så mange som lever med akkurat sånne dager som mannen på radioen, og meg.

Fellesnevneren i historiene kan i all enkelhet oppsummeres med å kjempe hardt for å bedre egen helse, og en følelse av å være utenfor. Opplevelsen av å ikke mestre og bidra som forventet fra samfunnets side. Tristhet over å være syk, og å ikke gjøre nok for å bli frisk.

Samvittighetskvalene som herjer rundt det å ikke levere godt nok i forhold til samfunn, arbeidsliv, kolleger og familie er belastende. Livet preges av tap over å ikke lenger være i stand til å delta i samfunnet på samme måte som før.

Livssituasjonen som helhet, tankene og følelsene som følger en slik tilværelse, er vanskelige å forklare andre. Det enkleste er å vende blikket ned i møte med omverden.

Skammen

Gjennom disse krevende årene gjorde jeg meg noen viktige og nyttige erfaringer. Jeg måtte møte og se skammen ved å være utenfor rett i øynene. Det førte meg inn i en slags personlig strategi for å gi gode svar på flere ulike spørsmål. Det viktigste spørsmålet jeg måtte utarbeide et godt svar på var: Hva driver du med? Hvor jobber du? Hva jobber du med?

Det er ikke vondt ment. Jeg vet. Det første vi mennesker, i vår kultur, gjerne ønsker å vite om hverandre er hvor vi jobber. Hva vi jobber med og driver med i livene våre. Spørsmålene stilles selvfølgelig fordi vi ønsker å vise hverandre interesse, vi er positivt nysgjerrige, og det er en fin innledning til samtale.

Du skal vite at jeg har brent mye uro, angst og energi for å besvare slike spørsmål. Erfaringene satte så dype avtrykk at jeg på et tidspunkt avga et selvpålagt løfte overfor meg selv, om å i størst mulig grad unngå å utsette andre for det samme. Uansett hvem jeg møter, så er ikke min første setning hvor jobber du? Hvilken stilling har du der? Jeg forsøker virkelig, så langt jeg kan, å velge en annen inngang til videre samtale.

Det rare er at enkelte kanskje finner en slik tilnærming litt «uhøflig», fordi det ligger så naturlig i oss mennesker å fortelle om yrke, stilling og stand. Det er jo på jobben vi yter maks, og virkelig viser fram vårt beste meg. Det er jo slik vi oftest presenterer oss for en annen.

Men kjære deg, selv om jeg velger en litt annen innfallsvinkel til samtale enn en del andre, så kommer vi som oftes nokså kjapt til emnet arbeidsliv, fordi jeg er interessert i å høre om alt. Også om jobben din. Om du er i arbeid.

Å være i arbeid definerer oss mennesker sterkt og tydelig. Gjennom utdanning og arbeid bygges grunnpilarene for vår utvikling, og hvordan vi oppfattes og vurderes av omgivelsene rundt oss. Å være yrkesaktiv, i lønnet arbeid, er udelt positivt og gir status. For noen høy status. For andre noe lavere status. Å være i arbeid er, for de aller fleste, en bra ting.

Men måten vi tenker rundt jobb, yrkesliv og lønnet arbeid som det viktigste i livet kan lett bidra til utenforskap, og skam over utenforskap. Å ikke være i arbeid gir liksom ingen status. Litt som å henge i løse lufta. Å være definert utenfor arbeidslivet på grunn av helseutfordringer og sykdom, merker hele meg med et kontant usynlig stempel. Skammens stempel.

Jeg opplever skam over sykdom som ikke bedres, som ikke er mulig å behandle og umulig å velge bort. Skam over å ikke evne å fikse en skrantende helse slik at jeg igjen kan få et innsmett i arbeidslivet, og stolt svare på alle spørsmål om jobb.

Sterke mennesker

Å være dyktig og sterk knyttes ofte opp mot det å prestere. For mange primært i arbeidslivet. Den som presterer hylles og belønnes. Sterke mennesker som presterer og mestrer i en sykdomskontekst får sjelden samme oppmerksomhet. I verste fall omtales et sykt sterkt menneske feilaktig som svak.

Mange ulike mennesker rammes av sykdom. Stadig flere unge møter tidlig i livet ulike former for plager. Unge møter også alvorlig og livsvarig sykdom. I kjølevannet av det vil også yngre mennesker stifte bekjentskap med periodevis, eller langvarig utenforskap.

Verdenspandemien og Covid-19 har med en orkans kraft og virvelvind kastet oss alle ut i engstelse, isolasjon, sykdom med senskader, og et kriserammet arbeidsliv. For et ukjent antall mennesker vil en av konsekvensene av pandemien være et første møte med ensomhet og utenforskap.

Vil vi, en eller annen gang, oppleve utenforskap som mildere, lettere, eller sågar vanlig? Vil skammen over utenforskap endre seg? Vil den mykne, bli mindre vond og mindre farlig, enklere å håndtere? Vil vi oppleve mindre skam over å leve annerledes? Vil ordet utenforskap blekne, kanskje til og med forsvinne?

Vil vi se bedre, klarere, alle de sykt sterke menneskene der ute?

Tusen takk til deg som har lest deg helt hit.

Tid for ettertanke. Det gir bevegelse.
Ta vare.

Les mer

Usynlig syk
Å snakke om smerter
La oss snakke om kvinnehelse
Balansekunst i hverdagen