Å snakke om smerter

Av Heidi Rudolfsen

Er det mulig å gi eksempler på smerte? Hvilke ord kan jeg ta i bruk, for å gi deg et innblikk i et liv med smerter?

Omlag 30 % av Norges befolkning lever med et vidt spekter av smerter. Ulike diagnoser fører med seg ulike former for smerte. Slik kan smerte, og konsekvensene av å ha vondt, være en fellesnevner ved en rekke ulike sykdommer og diagnoser.

Revmatiske lidelser, kroniske smertediagnoser, rygg og nakkeplager, migrene og kreftrelaterte smerter er noen eksempler på helsebelastninger som kan medføre smerte. Det er videre nokså vanlig å ha flere diagnoser samtidig, noe som kan påvirke og komplisere smerte.

Kan vi se smerte? Hvilken farge har smerte? Er smerte konkret, noe vi kan ta og kjenne på, eller er smerte mer abstrakt? Er smerte en følelse? Ligger smerte i hodet, eller i kroppen? Spørsmålene gir rom for å drodle i dybden av begrepet smerte.

Jeg lever med smerter. Om jeg skulle ta deg med inn i mine smerter, – hva ville du se?

Timer og dager og måneder

Hvert menneske opplever smerte på sin unike måte. Påvirket av fysisk og mental helse, hvordan vi tenker og føler, og ikke minst livssituasjonen vi befinner oss i. To mennesker vil garantert forklare smerte på to ulike vis. Menn og kvinner snakker med stor sannsynlighet forskjellig om opplevelsen av smerte. Vi benytter ulike ord for å forklare smerte. Hvordan kan jeg beskrive smertenes kompleksitet?

Timene og dagene mine er i stor grad preget av smerter. Jeg legger meg med smerter og våkner med smerter. De ligger ikke i et spesifikt område. Smertene ligger som et dypt hav i kroppen, og beveger seg i meg som utrettelige seige dønninger.

Når jeg tenker og kjenner for mye på smertene, stiger uroen. Det fører til at jeg blir anspent. Det gjør smertene verre. Det verker og svir i muskler. Det føles noen ganger som å henge fast i et strømgjerde, og ikke ha muligheten til å dra hender og kropp vekk fra gjerdet. Jeg har nesten glemt dagene uten smerter. Jeg har innrettet meg, og tilpasset meg.

Det hender at jeg noen ganger opplever «pause» fra smertene. Jeg opplever pause når jeg bevisst retter oppmerksomheten min mot noe annet. Jeg lager meg frirom. Gjennom konsentrasjon (som å lese eller skrive), musikk, meditasjon, avspenning, eller fine øyeblikk i naturen eller på hytta. I en god samtale med en venn kan jeg glemme de indre dønningene som beveger seg.

Andre ganger er det vanskelig å finne ro, fordi smertene er intense.

Snakke om eller ikke snakke

Når jeg snakker mye om smertene tar de stor plass, så jeg forsøker å ikke snakke for mye om dem. Det er på et vis et valg jeg tar, for å ikke gli inn i en uendelig lidelseshistorie. Om du spør meg hvordan det går, svarer jeg stort sett at det går fint, eller greit. Å begi meg ut på inngående beskrivelser av livet med smerter kan fort bli omfattende og utmattende.

Kanskje ville du ikke ha tid til å høre hele svaret. Kanskje ville du ikke klare å ta inn helhetsbildet. Kanskje ville det være kjedelig for deg å høre om tingene jeg strever med. Kanskje blir du bare trist på vegne av meg. Kanskje hører du på det jeg forteller, sier ingenting og stiller ingen spørsmål. Da blir jeg utrygg, fordi jeg ikke vet hva du tenker.

En annen grunn til at jeg unngår utdypende forklaringer er at jeg sparer på kreftene. Å balansere kreftene viser seg nemlig ofte å være smart. Andre ganger, når det kjennes riktig, gir jeg meg ut på reisen med å fortelle.

Hårfin balanse

Jeg vil forsøke å beskrive hva som skjer i kroppen og musklene når jeg er i aktivitet, eller arbeider konsentrert med en oppgave. Når jeg har gjennomført og avsluttet et arbeid, en fysisk aktivitet, eller et skriveprosjekt, slår en bølge med kroppslige reaksjoner inn. Jeg har håndtert smertene sånn noenlunde godt underveis, men det er ofte i etterkant at de virkelig slår inn.

Det er som om det åpnes en kran med våt sement som legger seg i og rundt bindevev, sener og muskulatur. Kroppen blir en tung seig masse. Jeg hovner opp. Muskler og ledd stivner. Alt stivner. Hele meg stivner. Det verker. Det murrer, brenner og svir.

Så følger irritasjonen og fortvilelsen over at jeg ikke klarte å begrense meg. At jeg satt for lenge, arbeidet for lenge, gikk for langt. At jeg stivnet til, men likevel presset på for å bli ferdig med mitt gjøremål. Hvorfor overså jeg at kroppen begynte å anstrenge seg? Hvorfor lot jeg fingrene løpe løpsk over tastaturet når jeg vet jeg får svi i etterkant? Hvorfor tok jeg ikke på alvor at jeg slet med å sitte rolig på stolen?

Jeg forsøker hele veien å finne balansen og fange opp hvordan kroppen min har det, og samtidig forstå hva den tåler. En hårfin balansegang.

Jeg passer på kroppen som et barn. Lytter, støtter, holder, beskytter, springer ved siden av. Hjelper opp etter fall. Trøster.

Belastning

Jeg får smerter ved og etter aktivitet eller belastning som for andre oppleves lett og greit. Visse gjøremål svir mer enn andre. Å holde en mobiltelefon inntil øret for lenge. Å skrive for mye. Å konsentrere meg for hardt. Å løfte for tungt. Gå for langt. Stå for lenge. For hard økt med husarbeid. Måke for mye, eller for tung snø. Bære for tung sekk. Løfte en for tung koffert.

En beskjeden anstrengelse får store ringvirkninger. Smerter. Fordi jeg har trått over toleransegrensen for hva min kropp tåler. Min toleransegrense er annerledes enn din.

De fleste er godt kjent med kraftig gangsperre og saftig melkesyre etter en hard trening eller en tøff fjelltur. Jeg har en smertefull gangsperre i store deler av kroppen hele tiden. Natt og dag. Den gir seg ikke. Den går ikke over.

Regulering

Det var en lettelse da treningsrådene fra helsepersonell som kjenner min helsetilstand ble tydeligere. Det ble mer forståelig for meg hvorfor enkelte treningsformer og hard fysisk aktivitet gjorde meg dårligere og gav økt smerte. Rådene nå er å ikke presse kroppen, og unngå å provosere smerten. Det er avgjørende å velge en mild og tilpasset treningsform som passer min kropp og min helse.

Mange, inkludert meg, gjør ofte det motsatte. Vi presser kroppen for hardt. Ved slik overbelastning sliter jeg med intense smerter og betennelsesreaksjoner over flere uker, før det igjen roer seg. God regulering mellom arbeid, aktivitet, hjemmeliv, trening, smertelindring og hvile er avgjørende for så gode dager som mulig.

Jeg går en kort tur framfor en lengre tur. Jeg unngår intensiv trening, og velger rolige øvelser og en mildere treningsform. Hard intensiv trening forhøyer dessuten stressnivået i kroppen, og påvirker dermed smerteutviklingen negativt. Enkelte vil likevel mene at jeg trener for lite, at jeg burde trene annerledes, eller at jeg generelt er for lite fysisk aktiv.

Lenge trodde jeg at min strategi ikke var bra nok. Det har gitt mye dårlig samvittighet og forsterket følelsen av å ikke gjøre nok for å få det bedre. Jeg har ikke forstått hvorfor jeg følte meg dårligere når jeg presset kroppen. Jeg burde jo føle meg bedre og kroppen min burde bli sterkere.

Heldigvis har jeg nå mer kunnskap, trygghet, og støtte fra helsevesenet på mer fornuftige valg.

En hyggelig kveld

Vi lager fersk fisk, og jeg er i gang med å forberede lever og rogn til kveldens fiskefest. Det er et nitidig arbeid, og det tar tid. Det streifer meg underveis at dette nok ikke er den aller beste oppgave og arbeidsstilling for meg. Men tiden går fort, jeg er i god flyt, og det nærmer seg gjestetid. Dekker bord, tenner lys, og vips så er gjestene her.

Nederste del av ryggen er sliten og hoven. Nakken og øvre del av ryggen er stiv som stål. Bekkenet glovarmt og ømt. Når jeg går til sengs på kvelden vibrerer armene, som å være påkoblet strøm igjen. Våkner jevnt av smertene gjennom natten. Må støtte meg selv over i en ny stilling. På morgenen kreker jeg meg ut av sengen. Forsiktig opp i stående stilling, og går langsomt og forsiktig ned trappa.

Unngå for all del å tømme oppvaskmaskinen etter gårdsdagens middag, å bøye seg på den måten er for vondt. Ryggen er skeiv, den ligner en stor S. Jeg vil trenge hele søndagen, eller kanskje et helt døgn, på å rette opp kroppen igjen. Dagen etter selskap. En veldig hyggelig kveld. Mens jeg, har krasjlandet. Igjen.

Lavtrykkene

Når polare lavtrykk legger seg over meg, blir jeg fysisk dårligere. Smertene øker. Jeg opplever et fysisk trykk i kroppen det er umulig å smyge seg ut av. Lavtrykkene legger seg over meg som et tungt lokk. Det er som å være innestengt i en enorm kasserolle. Mørkt. Trykkende. Fuktig. Kaldt.

Jeg våkner tidlig. Natta har vært urolig. Jeg har vært oppe flere ganger. Snudd meg rundt i senga hundre ganger. Jeg har ligget over madrassen, ikke på madrassen. Musklene og kroppen vibrerer. Jeg har jaget smerter hele natten, på tross av smertestillende i tråd med legens ordre.

Jeg kunne ha sovet i fire timer til, men det går ikke. Ordner kaffe med knotete hender. Forsøker å puste meg i gang. Jeg beveger meg rundt i tåke. Føler meg kald. Jeg føler at alt i meg er frosset fast. Forsøker å legge meg igjen for hvile og varme. Jeg fryser, skjelver, og må gi opp. Forstår ikke den plutselige forverringen. Jeg har nok med å sitte. Puste.

Jeg hangler mer enn det som er normalt. Kroppen stivner. Enkelte områder verre enn andre områder. I takt med økning av smerter og den vonde grøten som inntar kroppen, øker også et mentalt lavtrykk. Jeg blir tung og mørk. Jeg subber rundt og kommer meg ikke ut av huset. En forverret periode. Utløst av forhold rundt meg. Forverringen legger seg som et fuktig teppe over meg, og i meg.

Det har vært lavtrykk og rått vær over lengre tid. Jeg oppfatter det alltid for sent. Det er likevel en lettelse å finne en slags forklaring på hvorfor kroppen gikk så i kjelleren, og at jeg ikke klarte å karre meg opp før det var gått ei uke. Jeg tåler lavtrykk dårlig.

Polare lavtrykk trykker meg ned. Bokstavelig talt. Når været letter, letter også kroppen. Smertene endres. Tilbake til «de vanlige» smertene.

Mine nye begreper

En våkenatt kommer ordene forgrunnssmerte og bakgrunnssmerte.

De aller fleste har kjent på vag tannverk over tid, før verken går over i betennelse i en tann og gir akutt tannpine. Tannpinen er så vond at det fordres smertestillende for å holde ut tiden det tar tannlegen å trekke eller behandle en betent tann. Verken over tid illustrerer den murrende bakgrunnssmerten. Selve tannpinen viser en konkret forgrunnssmerte, som i dette tilfellet heldigvis kan gjøres noe med.

Bakgrunnssmerte kan sammenlignes med en radio med lav bakgrunnsstøy som oppleves forstyrrende og gjør meg ukonsentrert. Radioen spiller musikk jeg ikke liker og det gnager i ørene. Lydene oppleves plagsomme og forstyrrende på tross av at den er dempet. Det er ikke mulig å slå av radioen. Den surrer og går. På samme måte kan fysisk smerte surre og plage kroppen kontinuerlig.

Forgrunnssmerte kan beskrives som et spesifikt radioprogram med en irriterende programvert som snakker høyt om et tema jeg misliker sterkt. Jeg er tvunget til å lytte til den skarpe stemmen. Programmet kan vare i lange timer og dager. Først i det verten endelig avslutter sendingen får jeg pause. En forgrunnsmerte kan komme og gå, men er sterk når den først står på og herjer.

Bakgrunnssmerten er verken i rygg og bekken som kan gjøre en kort fjelltur for lang. Forgrunnssmerten slår inn i det verken glir over i virkelig vond smerte. Så sterk at jeg ikke lenger klarer å gå, men rett og slett må sette eller legge meg ned.

Nakkesmertene som gir ubehag og urolig søvn gjennom natten, er som en ukomfortabel pute av bakgrunnssmerte. Når smertene blir så skarpe at det ikke er mulig å verken sove eller ligge, har den forandret seg til forgrunnssmerte.

Innsikt

Å se smertene på denne måten gjør det lettere for meg å forstå eget smertebilde, og gir et bedre utgangspunkt for smertelindring. Det gir meg innsikt.

En kvass forgrunnssmerte krever gjerne smertestillende. En murrende og langvarig bakgrunnssmerte kan møtes med varmebehandling, fysioterapi, bevegelse, pust, avspenning, eller rett og slett hvile.

Ofte kreves en kombinasjon av ulike lindrende tiltak og smertestillende behandling.

Nyansene

Så, hvilken farge har smerte? Jeg opplever smertene mine som orange. Noen ganger mørkebrune. Når det er mørketid og vinterlige lavtrykk, vil jeg kalle den frosne, smerteopplevelsen grå, eller på en god dag kanskje isblå.

Nå tenker du kanskje at det må være tungt å ha mye vondt. Det er krevende, det kan jeg bekrefte. Jeg har likevel som mål å tilpasse meg og leve best mulig med den situasjonen jeg er i. Jeg sier ikke at det er enkelt. Jeg har dyp respekt for menneskene som finner smertelivet vanskelig og vondt, og det finnes nyanser ved langvarig og usynlig sykdom som er sammensatt og innfløkt å ordlegge.

Jeg forsøker likevel å utfordre smertene akkurat passe. Regulerer. Tar en jevnlig prat med meg selv om dagene med smerte, gjerne ved å skrive. Tar grunnleggende viktige hensyn og grep. Minimere stress. Holde kropp og tanker så myke som mulig. Fokusere på det som fungerer. Det er mye som er bra. Jeg heldig.

Tenk, du har lest deg gjennom en lang drodling om smerter. Det takker jeg deg for.

Hva gjør det med oss, – å leve med smerter og langvarig sykdom?

Frem til neste gang vi høres; Ta vare.

Stress påvirker smertene

Stress kan oppleves som en fysisk reaksjon på krevende utfordringer eller belastninger. Vedvarende kronisk stress kan gi betydelige helsemessige belastninger. Stress tapper oss for energi og gjør oss sårbare overfor angst, depresjoner og smerter. Å leve med langvarige smerter medfører stress, og stress forverrer ofte smerter. Dette betyr at stressreduksjon er viktig for mennesker som lever med smerter.

Les mer

Usynlig syk
Møtet med utenforskap og skam
La oss snakke om kvinnehelse
Kort om begrepet smerte


5 kommentarer om “Å snakke om smerter

  1. Tilbaketråkk: La oss snakke om kvinnehelse! – Ny utsikt

  2. Tilbaketråkk: Livssorg – når livet ikke ble slik du hadde tenkt – Ny utsikt

  3. Tilbaketråkk: Møtet med utenforskap og skam – Ny utsikt

  4. Tilbaketråkk: Begrepet smerte – Ny utsikt

  5. Tilbaketråkk: Usynlig syk – Ny utsikt

Kommentarer er stengt.