Av Heidi Rudolfsen

Jeg forsøker så godt jeg kan å kjenne etter. Kjenne etter, og sette ord på hvordan jeg har det. Først og fremst overfor meg selv. Å lytte innover er blitt mer og mer viktig. Å lytte innover gjør meg klokere.

Jeg gikk tidlig til sengs i går kveld. Sliten, uvel, kroppen lugget og smertene kom og gikk, og kom igjen. Tok smertelindrende på kvelden for å få best mulig søvn. Jeg har sovet selv om natten har vært urolig. Jevnlig våken, men jeg har holdt meg i sengen.

Våkner tidlig fordi jeg ikke klarer å snu meg. Smertene nederst i ryggen gjør at jeg må anstrenge meg for å endre stilling. Intens verk i korsrygg og bekken. Halv åtte kreker jeg meg ut av sengen for å gå på badet. Gjør det mest nødvendige, og returnerer tilbake til sengen. Ligger litt før jeg står opp igjen, og tar inn over meg at dette blir en sånn dag. En smertefull dag.

Smører meg et knekkebrød. Jeg klarer så vidt å stå ved kjøkkenbenken. Tilbake i senga. Sammen med katten, og litt kaffe. Det smaker ikke. Smertene gjør meg uvel. Bestemmer meg for en dusj med varmt vann, jeg vet det lindrer.

Jeg lar det renne nedover ryggen og korsryggen, og kjenner at det hjelper litt. Vel ute av dusjen har jeg problemer med å stå. Henger framoverbøyd som en gammel krok. Støtter meg i vasken. Fortvilelse over å nesten ikke komme meg ut av sengen, og knapt klare å stå oppreist etter dusjen.

Det er så forferdelig vanskelig å gjøre det jeg på en slik dag egentlig bør gjøre. Legge meg igjen. Legge meg og bli liggende en stund. La varmen i senga lindre smertene. Kanskje ville jeg ha det litt bedre?

Men, jeg lytter ikke. Jeg står opp. Tvinger kroppen i gang.

Støyen og kravene

De fleste av oss er omgitt av ulike former for støy og krav, og vi tar oss for sjelden tid til å lytte til hvordan vi har det i hverdagen, i kroppen og hvordan vi har det på innsiden.

Når vi endelig gir oppmerksomhet til det vi føler og hvordan vi har det, kommer følelsene gjerne sterkt og brått på. Så brått at det kan oppleves overveldende, og noen ganger ubehagelig.

Periodevis strever jeg med å finne balansen mellom det jeg oppfatter som ytre krav, og mine egne krav til meg selv. Tankene om menneskene rundt meg og hva jeg tror forventes. I noen sammenhenger kan jeg la meg overvelde av samvittighetskvaler. Jeg vil tro at også du kan kjenne deg igjen i slike dilemmaer og lignende kvaler.

Jeg forsøker derfor så godt jeg kan, å kjenne etter. Kjenne etter, og sette ord på hvordan jeg har det. Først og fremst overfor meg selv. Å lytte innover er blitt mer og mer viktig.

Over tid forsøker jeg å justere blikket på verden rundt meg, og vende oppmerksomheten mer mot meg selv. Å lytte innover, registrere og undersøke det som foregår i meg.

Å lytte innover gir innsikt og jeg kan velge i hvilken grad jeg vil ta hensyn til det jeg kjenner, oppdager og erfarer. Å lytte innover gjør meg bedre i stand til å ta valg, og gir et stødigere grunnlag for å stå i egne valg. Det gjør meg klokere.

Jeg øver meg i å møte meg selv og egne følelser med større raushet. Jeg vil gi rom for både ro og uro. Gi rom for utfordringene jeg står i. For det som er meg.

Å gi rom

Å snakke om egen sykdom, og det som følger med er trøblete. Alle opplever det ikke slik , – men jeg har det slik. Det handler om å finne ordene. Og ordene er noen ganger som låst inne i en kiste, og jeg strever med å finne nøkkelen som passer.

Å leve med sykdom oppleves tidvis ensomt. Når den vonde kroppen herjer har jeg mer enn nok med å stå i det, og smertene er sjelden i pausemodus. Jeg tenker ofte at sykdommen og smertene ikke må ta for stor plass og for mye oppmerksomhet i møtet med andre.

Forhold utenfor meg selv påvirker hvordan jeg tenker om egen helse. Jeg møter stadig situasjoner og forventninger som hindrer meg i å ivareta meg selv. Jeg lar meg forstyrre. Presser meg og strekker meg. Jeg settes stadig i skvis. Både av andre, og ikke minst meg selv. Jeg opplever det krevende å regulere aktivitet i henhold til form.

Noen ganger må jeg ta valg som skuffer andre. Setter grenser som oppleves riktig for meg, men som ikke alltid blir bra for menneskene rundt meg. En avgjørelse som oppleves fornuftig og klok for meg, kan oppleves underlig og muligens sårende for andre.

Fordi jeg gjerne vil gi rom, ro og omsorg til en sliten kropp. Gi tid og hvile.

Medfølelse og selvmedfølelse

Vi opplever alle perioder hvor vi har det vondt. Enkelte er hardere rammet av livet enn andre. Noen har det vanskelig og vondt over år, eller sågar gjennom hele livet. Å vite at andre også sliter, kan enkelte ganger bidra til at jeg føler meg mindre alene med mine belastninger.

Det er likevel vanskelig å si høyt at jeg ikke har det helt bra. Det er krevende å si at nå sliter jeg. Det oppleves enda tyngre når jeg i forsøket på å ivareta meg selv tar avgjørelser, eller valg som jeg vet påvirker menneskene rundt meg. Det fører inn i grubling, uro og dårlig samvittighet.

Sms sendt: Kjære venn, i morgen er det middag hos dere. Men jeg er så sliten, totalt tom. Batteriet er flatt og jeg kjenner meg elendig. Jeg har mye smerter for tiden. Vi har sett fram til å være sammen med dere, men nå lurer jeg på om det beste for meg er å holde meg hjemme. Aller helst vil jeg bare ligge under dyna, men det kan jeg jo ikke. Eller, kan jeg det?

Sms mottatt : Kjære deg. Jeg har full forståelse. Hvil deg du kjære. God klem fra meg.

Dette er en erfaring og et eksempel som flere sikkert kan kjenne seg igjen i. Det er vanskelig å melde avbud, og ikke alltid enkelt å velge det jeg føler vil være best for meg. Mine valg berører andre.

Men en god venn forstår situasjonen og responderer med aksept, omsorg og medfølelse. Jeg har fine mennesker i livet mitt. De er kloke og tålmodige.

Jeg ville selv gitt støtte og omsorg til en venn som forteller at hen har det tungt. Selvfølgelig ville jeg det. Dessverre er jeg er ikke alltid like omsorgsfull overfor meg selv når jeg opplever sykdom krevende.

Selvmedfølelse kan så lett dysses ned.

Vi kan øve

Heldigvis er selvmedfølelse en kvalitet vi alle har i oss. Den kan tas vare på, stelles med og utvikles. Erfaringene mine viser likevel at det ikke alltid er enkelt. Men vi kan øve oss i å gi oss selv oppmerksomhet og egenomsorg. Vi kan øve oss i å møte oss selv på en omsorgsfull måte når vi har det krevende.

Ved å oftere lytte innover. Lytt til deg selv.

________________

Takk for at akkurat du leser. Jeg håper du også kan lytte mer innover.
Kanskje gjør du det allerede?

Frem til vi snakkes igjen; Ta vare.

Les mer

La oss snakke om kvinnehelse
Usynlig syk
Møtet med utenforskap og skam
Å snakke om smerter
Hva er smerte?
Når livet vender, igjen og igjen
Å lytte innover
Sårbarhet, håp og mot
Fatigue – mer enn vanlig slitenhet
Balansekunst i hverdagen
Ja visst gjør det vondt når knopper brister