Av Heidi Rudolfsen

I møtet med livets stadige omveltninger, innser jeg at behovet for å jakte kontroll er et blindspor. Å inneha kontroll over alle livets hendelser er urealistisk og umulig. Denne innsikten gir en ny retning.

En søndag morgen sitter jeg med kaffekoppen og lytter til et radioprogram jeg liker godt. Akkurat denne morgenen med et intervju med den danske forfatteren og journalisten Pernille Stensgaard. Hun er helt ukjent for meg, men jeg følger likevel passe interessert med. Underveis i samtalen sier hun;

– Vi venter på ro. Når skal vi ta inn over oss at det aldri blir ro. Det er det som er å leve.

Setningen ble hengende fast i meg gjennom hele søndagen. Det hun sier er jo så sant! Livet er dynamisk, og endrer seg til stadighet. Jeg har jo selv erfart det, på så mange ulike områder i livet mitt.

En dag ligner aldri en annen. Dette sekundet kommer aldri tilbake. Livet tar vendinger vi vanskelig kan forutse og langt mindre kontrollere. En endret eller brutt relasjon. Akutt sykdom i familien. Å miste en eller flere av våre nære. Endringer i arbeidslivet. En verden rammes av alvorlig pandemi.

En helse som hangler og krangler.

Tilbakefall

Uten at jeg klarer å gripe inn kjører kroppen min seg mer og mer fast, og jeg opplever at helsen beveger seg i feil retning. Jeg kjenner igjen symptomene fra tøffe basketak tilbake i tid.

Jeg trener Qigong regelmessig for å styrke kroppen, og for å imøtegå smerter og en kropp i ulage. Men treningen alene forhindrer ikke det jeg kjenner er på vei. Kroppen sender signaler om å være «ute av vater».

Økende smerter gjennom et års tid. Har god kjennskap til smertene fra tidligere, men har klart å holde plagene i sjakk ved lett aktivitet og trening. Klarer ikke det nå lenger. Sover dårlig og våkner mange ganger i løpet av natten på grunn av smerter.

I arbeidssituasjonen har det blitt smertefullt både å sitte og stå når jeg arbeider. Ulike former for avlastning synes ikke å hjelpe, noe som medfører at jeg anstrenger kroppen som helhet i arbeid. Er engstelig for at forbedringene i helsen gjennom mange år er i ferd med å gå tapt. Jeg frykter tilbakefall.

Jeg kjenner på en økt slitenhet. Jeg har så langt balansert arbeid, sykdom og slitenhet. Setter grenser og velger bort. Takker nei til reising og forventninger om å være sosial. Jeg har likevel hele veien forsøkt å utføre mitt arbeid med tilstedeværelse, integritet og personlig engasjement.

Smertene som var verst i begynnelsen av sykdomsutviklingen er tilbake. Da kroppen min sviktet helt og jeg ikke fungerte verken i arbeid eller hverdag. Hender og armer jobber mot meg, smertene ligger som en evig tannpine. Jeg må i økende grad beskytte og skjerme kroppen. Jeg bruker det meste av energi i mitt arbeid, og det er lite igjen når arbeidsdagen er over. På fritiden velger jeg med omhu hva jeg bruker tiden på.

Bekymringene og spørsmålene gnager. Hva er grunnen til at jeg opplever forverring? Ble det for mye i jobben min? Har jeg strevd for hardt, eller opplever jeg rett og slett en sykdomsutvikling jeg ikke kan tillegge meg selv skylden for? Har jeg lyttet for lite til kroppen, egne behov og livet rundt meg?

En økende bekymring rundt helsen tvinger seg fram. Jeg opplever forverring. Jeg føler at jeg henger i løse lufta uten noen form for sikring, og er i behov for kloke innspill på hva som kan hjelpe meg med å håndtere bekymringene som hoper seg opp.

Jeg trenger hjelp til å tenke klart.

En ny retning

På tross av en krevende situasjon mistet jeg ikke troen på at jeg ville klare å stå i det. Jeg ønsket så inderlig sterkt å være i jobben som jeg var så glad i. Men, jeg anstrengte meg. For mye.

I den mest intense tiden i kampen for bedre helse ble jeg, nokså tilfeldig, invitert med på et privat kurs i mindfulness og oppmerksomt nærvær. I ettertid har jeg forstått at tidspunktet for kurset var perfekt, – ja, kanskje til og med ment for meg.

Jeg fulgte en tydelig og sterk magefølelse, og meldte meg på. Kurset skulle vise seg å få en avgjørende betydning for veien videre.

To nokså ulike verdener møtes. Min verden med helseplager og sykdom, og en annen verden med oppmerksomt nærvær. Møtet med oppmerksomt nærvær gjorde meg godt. Jeg ble invitert inn i en filosofi som møtte meg med vennlighet, og jeg fikk tilgang til kunnskap og øvelser som hjalp meg med å håndtere min krevende helse.

Jeg tenker innimellom på hvordan livet mitt ville sett ut om jeg ikke hadde åpnet opp for dette kurset, kunnskapen og utviklingen som fulgte med. Filosofien jeg fikk innsyn i gjennom de seks månedene jeg deltok i kurset, ble gradvis en del av livet mitt. Jeg fikk hjelp til å leve med sykdom. Jeg ble sterkere, og følte meg bedre. Gode øvelser lindret smertene mine.

Jeg ble oppmerksom på hvordan jeg utsatte meg selv for fysisk og mentalt stress.

For å bli frisk!

En innsikt som førte meg i en helt ny retning.

Innsikt

Denne, for meg, nye innfallsvinkelen gjorde det mulig å møte egen livssituasjon med ro i stedet for krav, kav og stress. Jeg utviklet en tillit til at jeg ville klare å stå i det. Ved å ta et skritt av gangen. En dag av gangen.

Håpet om bedring ble mer realistisk. Viktige nødvendige avklaringer ble tydeligere.

Jeg opplever å ha fått bedre innsikt i at jeg gjennom livet nok har hatt et behov for å kontrollere ulike forhold i livet mitt. Ønsket om å forutse hva som kommer rundt neste sving. Søke oversikt. Jeg vil så gjerne beskytte. Både meg selv, og menneskene jeg er glad i.

Det er lettere å slippe taket i bekymringer og erfaringer jeg ikke lenger må eller vil dra rundt på. Noen erfaringer og såre hendelser vil følge meg, for all tid. Slik det mest sannsynlig er for de aller fleste av oss. Men de tar ikke lenger så mye plass.

I møtet med livets stadige omveltninger, innser og forstår jeg at behovet for å jakte kontroll er et blindspor. Å inneha kontroll over alle livets hendelser er urealistisk og umulig. Jeg må i større grad leve med, og tilpasse meg at livet faktisk er ustabilt. Beveger seg. Gynger.

Å være menneske er et vaklende prosjekt. Helse er en levende pulserende masse i en nokså ustabil innpakning. Liv og helse tar stadig egne veier.

Livet vender, igjen og igjen.

Men jeg står stødigere.

__________________

Ta vare, på deg selv.

Les gjerne mer om mindfulness og oppmerksomt nærvær.

Tenk gode og kloke tanker om det du står i. Kan tekstene mine hjelpe deg med det?

Hva er oppmerksomt nærvær?

Mindfulness (to be mindful) vil si å være oppmerksom. Å være oppmerksom er å være seg bevisst. Å være bevisst til stede ved det man gjør og erfarer. Nærvær er å være. Å være nær seg selv, og styrke forbindelsen til seg selv, medmennesker og livet vi lever. Både mindfulness, oppmerksomt nærvær og oppmerksomhetstrening er gode benevnelser for filosofien. Jeg velger videre å bruke ordet oppmerksomt nærvær.

I systematisk trening i oppmerksomt nærvær benyttes avspenning og nærværs øvelser, hvor grunnelementene er hentet fra en over 2500 år gammel buddhistisk tradisjon.

Oppmerksomhetsmeditasjon med oppmerksomhet på pusten. Kroppsskanning med oppmerksomhet på kroppsdeler og kroppen som helhet. Sentralt i øvelsene er at man øver seg i å ha en nøytral, vennlig, aksepterende holdning til det man opplever, kjenner og tenker.

Gjennom oppmerksomt nærvær øver jeg meg i å være her og nå, med en åpnere holdning og friere sinn.
Min erfaring med oppmerksomt nærvær er forankret i MBSR – mindfulness based stress reduction, en effektiv metode for å forebygge og behandle stressrelaterte tilstander.

Metoden er utviklet av Jon Kabat-Zinn ved University of Massachusetts Hospital i USA. Effekten av metoden er vitenskapelig dokumentert hos ulike pasient og yrkesgrupper. Blant annet har metoden vist seg å ha positiv effekt for mennesker som lever i en stressende hverdag, og mennesker som lever med sykdom og smerter.

Jevnlig trening i nærvær bidrar til reduksjon av stresshormoner over tid. Øvelsene bidrar til en opplevelse av mestring og økt kontroll i forhold til stress, smerter og tanker, samt mer ro i kropp og sinn.

En praksis med ulike former for oppmerksomt nærvær bidrar til en opplevelse av bedre selvregulering av kropp, tanker, og følelser.

Les mer

La oss snakke om kvinnehelse
Usynlig syk
Møtet med utenforskap og skam
Å snakke om smerter
Hva er smerte?
Når livet vender, igjen og igjen
Å lytte innover
Sårbarhet, håp og mot
Fatigue – mer enn vanlig slitenhet
Balansekunst i hverdagen
Ja visst gjør det vondt når knopper brister