Av Heidi Rudolfsen

Å bli tatt imot med det vi står i, påvirker evnen til å håndtere og mestre livet. Gjennom stødige omgivelser og trygge menneskemøter vokser håpet om at livet kan leves godt, også når det er strevsomt. Men, tett inntil håpet skimtes også vage hindringer.

Mennesker som lever med ulike former for sykdom, funksjonsnedsettelser eller begrensninger, forteller om utrygghet og engstelse rundt andres tanker om måten de lever livene sine på.

Dette kan medføre at sykemeldte og uføre, sannsynligvis mange flere enn vi er klar over, vegrer seg for å vise og engasjere seg i nærmiljø og samfunn. Vegrer seg for å være politisk engasjert. Delta i dugnader. Benytte restauranter og utesteder. Være sosiale. Gå tur. Trene. Arbeide i egen hage. Bruke eget nærmiljø. Reise.

En hemmende engstelse for å være synlig.

Erfaringene har sitt utspring fra mennesker jeg har snakket mye med, bøker, ulike artikler og rapporter om å leve med langvarige, eller livsvarige helseplager og sykdom. Jeg kjenner selv problemstillingen og tankene som følger i kjølevannet, og forstår derfor godt følelsene og handlingsmønsteret som ufrivillig tvinger seg frem.

Overraskende nok, hender det at jeg tar meg i å tenke meg om før jeg trør over dørstokken for å forlate huset. Du vet, den holdningen vi har i ryggmargen fra vi var skolebarn. Om at vi ikke kan gå ut når vi er syke. Er du hjemme fra skolen fordi du sier du er syk, må du være inne. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i slike minner og erfaringer. Brytes regelen om utgang når du påstår at du er syk, – så er du kanskje ikke syk. Kanskje du bare later som. Det er grunnlag for tvil.

Mennesker som lever med langvarig og livsvarig sykdom opplever fordommer. Verden der ute viser ikke alltid toleranse og raushet overfor en som er syk. Syke utsettes for snakk, spekulasjoner, og som allerede nevnt. Tvil.

Som et resultat av blant annet fordommer, sliter mange med skyldfølelse for sykdom og samvittighetskvaler for belastningene som påføres familie, arbeidsgiver og samfunn. Samvittighetsbelastninger bringer erfaringsmessig lite godt med seg. Det kan forverre helse og sykdom.

Manglende medisinsk kunnskap om det enkelte menneskets helse, og underliggende fordomsfulle holdninger om syke mennesker arbeider mot oss. Holdningene som murrer under overflaten fremholder gjerne misvisende fortellinger om liv med helseproblemer, krymper enkeltmennesker og forsterker skam.

I møte med fordommer er vi alle sårbare.

Sårbarhet, håp og mot

Prest og tidligere biskop Per Arne Dahl (Oslo) snakker i sin bok «Sårbarhetens kraft» om sitt møte med helseplager som tilslutt gjorde det nødvendig å forlate presteyrket, – og om håp. En liten enkel setning i boken ble viktig for meg: – Håp er et lite ord med stor kraft. Ingen av oss klarer oss uten håp.

Når utfordringene vi møter på vår vandring veier for tungt, påvirkes evnen til å håndtere hverdagen. Når liv og helse rakner, vokser følelsen av utilstrekkelighet. Følelsen av å ikke strekke til kan oppleves overveldende. I dette voldsomme virvaret blir håpet viktig.

Livssituasjonen vi befinner oss i kan noen ganger oppleves for krevende til at vi kan klare det alene. Vi trenger støtte. Vår evne til å tåle vokser om vi har noen å snakke med. De fleste av oss trenger andre menneskers nærvær og støtte.

Å bli tatt imot med det vi står i, påvirker evnen til å håndtere og mestre livet. Gjennom stødige omgivelser og trygge menneskemøter vokser håpet om at livet kan leves godt, også når det er strevsomt.

Vi er i behov for arenaer hvor belastningene ved levd liv og sykdom kan gis plass, og snakkes høyt om. I trygge rom kan alle følelser løftes fram, i trygge rom kan det sies høyt at livet kjennes uoverkommelig. Uten mistenkeliggjøring. Uten skam.

Sårbarhet er ingen svakhet. Sårbarhet gir en ny styrke. Som gir håp, mot og kraft til å bære.

Og kraft til å være.

Balansen

Det er ingen enkel oppgave å finne god balanse mellom sykdom, arbeid, vanlig liv og hverdag. Mellom uteliv og hjemmeliv. Sykdom kan lett kreve mye, og tar ofte stor plass. Så stor plass at dagene i hovedsak dreier seg om en skrøpelig helse. Vi kan med fordel forsøke å lete etter en passende balanse mellom sykdom og friskhet. Balansen mellom det å være syk, og det å være frisk.

For vi er så mye mer enn bare sykdom.

Mellom helsemessige strevsomme perioder overraskes jeg av gode dager. Små pauser, øyeblikk og stunder hvor sykdom viser seg fra en mildere og vennligere side. Tidsvindu preget av sterk kraft, svakere smerter, mer aktivitet og et lettere lys.

Tid og oppmerksomhet vies i stort monn den delen av meg som er syk. Jeg ønsker å gi mer plass til den delen av meg som er frisk.

Å ha muligheten til å leve og bevege meg fritt. I eget liv. I samfunnet jeg er en del av.

Uten skyldfølelse og skam.

_________________

Takk for at du leser.
Hva tenker du på nå? Har du noen lignende erfaringer?

Ta vare, lag deg en god dag.

Les mer

La oss snakke om kvinnehelse
Usynlig syk
Møtet med utenforskap og skam
Å snakke om smerter
Hva er smerte?
Når livet vender, igjen og igjen
Å lytte innover
Sårbarhet, håp og mot
Fatigue – mer enn vanlig slitenhet
Balansekunst i hverdagen
Ja visst gjør det vondt når knopper brister