Å skrive livet

Av Heidi Rudolfsen

Du tenker kanskje at jeg har skrevet og delt tekster om et liv med sykdom med letthet. Slik har det nok ikke vært. Det har vært en krevende reise, og til tider røff sjø. – Hvorfor har jeg likevel skrevet?

En yngre kvinne jeg kjenner sitter på kjøkkenbenken sin, dingler med bena, og ser tankefull ned i gulvet. – Du og jeg deler en hemmelighet, sier hun. En hemmelighet om en reise innover. Innover, – i oss selv. En søken etter ro og energi til krevende dager. Jeg kjenner ikke så mange som har gjort en slik reise.

Nå er det jeg som må la blikket gli ned i mot gulvet, mens jeg forsøker å ta inn disse enkle, men uhyre viktige ordene fra et annet menneske. Jeg blir rørt. Jeg blir varm. Langt inn i hjertet. En annen ser, og forstår litt av min reise.

Jeg har vært på en lengre reise. En indre reise. Hvordan beskrive en slik reise?

Gjennom et ti-talls ulike tekster har jeg det siste året forsøkt å ordsette erfaringer med helse og sykdom. Jeg avrunder her, med tanker rundt en annerledes reise.

Reisen i kroppen

Vi har en tendens til å på autopilot. Vi tar god helse som en selvfølgelighet inntil vi uventet møter veggen, eller sykdom. Eller kanskje begge deler. På stopptidspunktet kan vi erindre at kroppen underveis har sendt ulike signaler på ubehag. For enkelte har måten å puste på endret seg og blitt mer anspent. Andre har kjent på ulike diffuse plager, eller vage smerter. Vi har på ulike vis kanskje snublet, og innimellom slått oss. Forandringen har gått over tid.

Gjennom krevende liv fjerner vi oss mer og mer fra egen kropp, og det oppleves fremmed å kjenne på status og tilstand. Fornemmelse for kropp og helse blir svak, og for noen kanskje helt fraværende. Symptomene vi utvikler ved ulike plager, er gjerne den utløsende faktor for å søke hjelp eller behandling.

Jeg husker godt tiden jeg gikk i psykomotorisk fysioterapi. Smertene og betennelsene i nakken var altoppslukende. Jeg tilbrakte store deler av dagene liggende på en madrass på gulvet i stua. Etter en langvarig behandling av nakken opplevde jeg endelig bedring.

– Der slapp spenningen, sa behandleren med lav stemme.

Jeg kunne kjenne spenningen i nakkemusklene slippe. Det var kanskje ingen stor greie, men for meg var det et mirakel. Erfaringen gav meg innsikt i hvor viktig avspenning er ved smerter.

Når en anspent muskel slipper, frigis spenning. Samtidig slippes pusten naturlig til, og det oppleves lettere å puste. Erfaringen med mine vonde nakkemuskler ble et viktig vendepunkt.

Gjennom denne kunnskapen, og ved å være mer oppmerksom, ble jeg bedre i stand til å oppfatte og forstå endringene i kroppen. Kjenne bedre når kropp og muskler er anspente, og når de er avspente. Lese sammenhengen mellom hendelser i hverdagen som bidrar til spenning i kroppen, og undersøke tankene og følelsene som følger med.

Langvarige smerter gir anspente muskler. Anspente muskler kan føre til en hemmet pust. Det ene henger nøye sammen med det andre. Avspenning frigir spenning, og skaper rom for en friere pust. Gjennom avspenning og pusteøvelser, ble jeg bedre kjent med egen kropp og de ulike smertefulle områdene i kroppen.

Lignende kroppslige erfaringer kan hjelpe oss å forstå også andre sammenhenger i livet.

Reisen i sorg

Vi forbinder gjerne ordet sorg med dødsfall. Få snakker om sorgen vi har ellers i livet. Tap og savn over ting som ikke ble slik vi hadde tenkt. Tap av mennesker som står oss nær er konkret og faktisk, samtidig ubegripelig og forferdelig vondt. Vi mister mennesker gjennom døden, og vi sørger. Det er en naturlig prosess og det gis normalt rom for det. Sorgarbeid tar tid.

Det finnes også andre former for sorg.

Livssorg er den sorgen som kan oppstå gjennom livet. En sorg som ikke er knyttet til døden, men som er knyttet til tap eller store endringer i livet der man ikke lenger kan leve livet som før. Tap av helse. Å miste sitt arbeid. En ulykke. Samlivsbrudd som gir store og såre ringvirkninger for både voksne og barn. Vonde relasjoner som ikke lenger er mulig å endre.

Vi kan oppleve livssorg over at livet ble helt annerledes enn det vi hadde sett for oss. Den som har erfart at livet snus på hodet, med store endringer, vil nok kjenne seg igjen. Det tar tid å orientere seg etter inngripende omveltninger.

Mennesker som befinner seg i en situasjon hvor livet ikke ble som vi hadde tenkt, må justere og tilpasse seg nye rammer og nytt innhold. Det er viktig å gi en slik livssorg plass. Vi har lov å kjenne på sorg over det som er tapt, og etter hvert gi rom for glede over det som er. Kanskje fører en lang og kronglete vei med krevende helse, inn i et annerledes og godt liv.

Det tar tid å akseptere en ustabil og vaklende helse. Kanskje levde jeg for lenge i troen på at det var mulig å bli frisk. Kanskje var jeg ikke klar for å forstå. Men på et tidspunkt var det uansett stopp. Ingen utveier. Det som er nå, vil fortsatt være.

Jeg opplevde stoppsignalet for jakten etter friskhet befriende. Jeg fikk hjelp underveis av kloke mennesker, og gode verktøy for å håndtere mine egne tanker og følelser. Det ble avgjørende for min forståelse og aksept av situasjonen. I tillegg møtte jeg klar veiledning på hva jeg kunne forvente meg i årene framover. Realistisk informasjon. En stadfestelse av det jeg over år innerst inne fryktet mest.

Jeg tilpasser nå livet til den situasjonen jeg faktisk er i. Justerer kartet etter terrenget. Jeg fokuserer på det som fungerer. Ommøblerer i hverdagen. Gjør det beste ut mulighetene jeg har rundt meg. Bruker energien på prosjekter som er helsemessig realistisk og mulig å gjennomføre.

Samtidig kan jeg kjenne, og erkjenne sorg.

Reisen i å skrive

Tekstene jeg i løpet av det siste året har delt i det offentlig rom, har vært knadd og bearbeidet. Siste runde har vært å omskape en lengre tekst til artikler tilpasset eget nettsted, og bearbeide innhold for en ukjent leser.

Du tenker kanskje at jeg har skrevet og delt med letthet. Slik har det nok ikke vært. Det har vært en krevende reise, og til tider røff sjø. En håndfull personer har lest uferdig tekst. De samme menneskene har bidratt med refleksjon rundt tekstene. Det har vært mange samtaler om å skrive.

Det mest utfordrende har vært å dele. Jeg har måttet øve meg i å dele tekst. Å dele det jeg skriver med dere ute i verden. Å våge å dele personlige erfaringer med deg. Det har vært skummelt. Det har vært vanskelig. Det har gitt angst. Likevel har jeg valgt å dele.

Takk, kjære deg, som har lest og gitt meg innspill. For tiden, engasjement og støtte.

Reisen i å lytte

Å skrive er å lytte. Jeg har lyttet til ulike stemmer. Andres stemmer, og min egen. Jeg har lyttet innover i meg selv. Erfaringene som vokser frem gjennom å lytte, deler jeg gjennom ord. Du lytter til historien min, og på veien viser det seg at den kanskje også målbærer din.

Min historie er nå muligens blitt litt din. Fordi du har lyttet.

Livene og historiene våre vil aldri være helt like. Det vil være tanker du ikke kjenner igjen, erfaringer du mener mangler, eller du opplever måten jeg håndterer liv og sykdom på som underlig eller fremmed.

Min historie er ikke ment å favne alt. Jeg deler kun små skisser av sykdom. Når ulike skisser og bilder settes sammen med andres, oppstår en større helhet. Erfaring og kunnskap om å leve.

Håpet er økt innsikt og forståelse i møte med mennesker som lever med langvarig og livsvarig sykdom. Håpet er at usynlig sykdom skal bli mer synlig. Håpet er at denne historien kan gi støtte og styrke til deg som lever år etter år med sykdom.

Å skrive livet

Å skrive livet, – har gjort det mulig å lande livet. På et godt sted. Noe i meg har endret seg. Underveis i skrivingen har jeg fått økt innsikt. Å skrive gjør meg klokere. Jeg har fått bedre utsikt. En ny utsikt.

Jeg er takknemlig. For at jeg klarte dette.

Å skrive livet. Små utsnitt av livet.

Kjære deg, takk. Ta vare på deg selv.

And the moon said to me⁣
my darling daughter
you do not have to be whole to shine⁣

Nichole McElhaney

Her ligger tekstene

La oss snakke om kvinnehelse
Usynlig syk
Møtet med utenforskap og skam
Å snakke om smerter
Hva er smerte?
Når livet vender, igjen og igjen
Å lytte innover
Sårbarhet, håp og mot
Fatigue – mer enn vanlig slitenhet
Javisst gjør det vondt når knopper brister