Av gjesteskribent
Kristine Eikelind

Å videreføre tradisjoner uten å stille spørsmål, selv når spørsmål på naturlig vis dukker opp, føles som å gå i andres fotspor i stedet for å følge eget hjerte.

For meg pleier høsten å være en tid hvor jeg går i meg selv, jobber i dybden, reflekterer, og hvor livet føles som en deilig sirup som skapes av roen i meg.

Denne høsten har jeg tilbrakt mye tid i mørket, og forsøkt å innrette mitt liv etter naturlig dagslys, for å bruke minst mulig kunstig lys.

Vi er blitt så redde for mørket inne i oss og for mørket rundt oss, vi er så opptatt av lys at vi har glemt det vi en gang visste; – vi har glemt hvordan vi får tilgang til indre visdom.

Vi skrur på lyset, og opplyser oss selv gjennom positiv pop psykologi, mens det verdifulle, det numinøse, det mystiske som bare finnes i det glitrende, dype mørket glipper for oss. Vi får ikke kontakt med det fordi alt er så lyst. Overdrevet og kunstig lyst.

Denne deilige sirupen i meg og rundt meg, dempet lys og kobling til det mørke, gjør at julen i år føles fremmed.

Det virker meningsløst å kjøpe juleblomster, pynte med nøtteknekkere, se på julefilmer, kose meg med god mat, bare fordi det er noe «man pleier å gjøre». Jeg famler litt etter ord for å beskrive min motvilje til julefeiring.

Kjøpe røde og hvite blomster bare fordi «alle» andre gjør det? Se på julefilmer som jeg har sett femti ganger før? Fråtse ekstra når jeg vet at jeg, i motsetning til hvordan det ofte var i gamle dager, har tilgang på god næring året rundt?

Det føles som om alt dette er skapt for å ta meg ut av min deilige sirup, og sette meg på en gigantisk kollektiv julefeiringsbølge med lyd, lys og fulle kjøpesentre.

Er tradisjoner viktige? Jeg vet ikke. Men å videreføre tradisjoner uten å stille spørsmål ved dem, selv når spørsmål på naturlig vis dukker opp, føles som å gå i andres fotspor i stedet for å følge eget hjerte.

Det skal nok bli pepperkakebaking, og det blir ribbe på julaften. Pepperkaker for barnas skyld, og ribbe fordi jeg rett og slett er veldig glad i godt kvalitetskjøtt.

Men jeg skal fortsette å være i det mørke, numinøse, mystiske. Det er der det ligger, det som mange i disse dager venter på og søker etter.

Om forfatter

Kristine Eikelind vokste opp i Riga, men har vært bosatt i Norge og Oslo i store deler av sitt voksne liv. Hun skriver og deler personlige kloke refleksjoner om en reise i eget indre arbeid. «Jeg er en søkende sjel som liker å gå dypt. Jeg lærer å lytte til hva min sjel hvisker, snakker med naturen, og bruker underbevisstheten og drømmearbeid for å finne hjem til meg selv. Og som psykoterapeut hjelper jeg andre til å gjøre det samme».

Du finner Kristine på instagram: @kristine_eikelind 

Om å dele ord

Ny utsikt inviterer med ujevne mellomrom gjesteskribenter til å dele en tekst, og bidrar på den måten med å dele også andres tanker og ord.

Ord om å være. I livet. På ulike vis