Av gjesteskribent
Lill-Karin Elvestad

Jeg gleder meg til å koke kaffe på kjøkkenovnen i Gammelstua. Jeg gleder meg til følelsen av å gå barbeint på snart 100 år gammelt tregulv. Jeg gleder meg til å vise frem og fortelle mine folks historie, som også er nasjonal historie.

Jeg bor på et tidligere småbruk med innmark, skog og 12 bygninger. Jeg er ingen handverker, og det enkleste for meg ville vært å redusere bygningsmassen i årene som kommer. Men da fjerner jeg ikke bare bygningene, men også mine etterkommeres sjanse til å oppleve sin slektshistorie. Og når de er gamle nok til selv å ta valget, er bygningene enda eldre og enda mer verdifulle ut fra et kulturminneperspektiv.

Derfor er det nå mitt ansvar å sørge for såpass vedlikehold og bygningsvern at det er noe å overta.

Med brekkjern og hammer

I disse mai-dagene er det et par år siden jeg klatret opp på taket på Gammelstua med brekkjern i den ene hånden og hammer i den andre. Så løsnet jeg de første skifersteinene og sendte de nedover takskråninga for sortering og rengjøring. Jeg hadde aldri i mitt liv gjort akkurat dette før.

Noen dager senere ble vinduene forsiktig løftet ut og tatt til tradisjonshandverker Siv Holmin for restaurering, og tømrerne begynte arbeidet med å jekke huset ut av sin skakke tilstand.

Sakte, men sikkert ble huset fra 1926 stelt med, flikket på, pusset, malt og reparert. Det ble rett i ryggen og fikk nye påler. Råttent treverk ble byttet med nytt av god kvalitet.

Kulturhistoriene

På reisen som startet i mai 2021, og som fortsatt pågår, har jeg lært så utrolig mye. Om hva gamle hus kan fortelle, om gjenstander og bruksting gjennom tiår, om bygningsvern og om min egen familiehistorie. Og, ikke minst, hva jeg selv er i stand til å klare av hardt arbeid.

Vi som lever i dag, har ansvaret for det som er igjen av kulturhistorien. Gjennom etterkrigstida og til vår tid er det dessverre utallige eksempler på bevaringsverdige bygg som er revet eller bare har råtnet vekk.

De to siste årene (2021/22) har jeg reist rundt i Balsfjord for å registrere kulturminner. På 1980- og 90-tallet gjorde man det samme, og opplysningene ble samlet i det såkalte SEFRAK-registeret. Når vi sammenligner SEFRAK med bygningene som finnes i dag, ser man at svært mange er borte. Særlig gjelder dette sommerfjøs, sjåer og naust, men også mange bolighus.

Historien til våre formødre og forfedre er stillferdig hvisket ut.

Jeg mener ikke at vi skal ta vare på absolutt alt til enhver pris. Men det å renovere gamle bygninger handler ikke bare om ansvaret for kulturhistorien, det handler også om det grønne skiftet. Å utnytte vår allerede eksisterende bygningsmasse er langt mer miljøvennlig enn å rive og bygge nytt. Klimaavtrykket på materialet er allerede tatt.

Det som det historisk sett har vært mest aksept for å bevare, er våre store, ikoniske og viktige bygninger. Slik som kirker, prestegårder, embetsboliger og herregårder. Men vi må huske at de aller fleste av oss stammer fra fiskerbønder, gårdbrukere og hverdagsmennesker. De skapte seg et liv til tross for små midler, og de kunne noe vesentlig som vi bør lære av i dag; sjølberging.

Selvsagt må vi også ta vare på, og formidle, deres historie.

To steg tilbake

Det er dyrt å ta vare på gamle bygg, er noe jeg ofte hører. Men jeg pleier å svare at alt er relativt. Hva vi bruker våre penger på, må hver og en bestemme selv. Men i dag finnes mange gode og smarte støtteordninger for oss med gamle bygg. Det finnes gode råd, gode handverkere og mange muligheter.

Det viktigste er kanskje å ta to steg tilbake og vite at det ikke er sikkert det er så mye du må gjøre. Et slitt, gammelt hus kan ved første øyekast se falleferdig ut. Men våre forgjengere visste som regel hva de holdt på med, de plukket ut det beste og mest varige materialet for å bygge med.

Få med deg en handverker som kan eldre hus, og bruk tid til å tenke hva du kan og bør la være å gjøre, før du ser på hva som må gjøres.

Gammelstuas nye liv

Fra januar til juni 2022 brukte jeg helger og kvelder på å gjøre klart huset innvendig. Klart for hva? For at jeg skulle kunne ta det i bruk som skriveverksted og møtested. Som skrivestue for meg selv, og som en tidskapsel å gå inn i når en vil fjerne seg fra den moderne verden for et øyeblikk.

De siste dagene før første skrivekurs ble intense. Jeg skrubbet hver centimeter av tregulvet med grønnsåpe og stiv børste. Det hadde nok ikke vært vasket på minst 50 år.

Jeg vasket vegger og tak, malte pipa, ryddet vekk gjenstander som ikke skulle være fremme, svertet ovnen og skrudde sammen et ny-gammelt møblement som skrivekurs-deltagerne skulle samles rundt. Det ble 10-timersdager og 12-timersdager. Jeg har lagt ned mange timer i maling og flikking av huset innvendig.

Målet er å åpne huset for de fem kvinnene som kommer på skrivekurs 18. juni.2022. I det øyeblikket vi samles rundt kjøkkenbordet for ei helg med skriving, har Gammelstua fått en ny funksjon.

Endelig i bruk

I det de fem kvinnene var samlet rundt bordet i kjøkkenet og det eneste som kunne høres var lyden av skapelse, var slitet glemt. Endelig var Gammelstua tatt i bruk. Huset, som for et par år siden så ut til å ville ramle ned, hadde fått nytt liv.

På litt under tre måneder sommeren 2022 ble det totalt fem arrangementer og nærmere 100 besøkende. Jeg har hatt to skrivekurs, kurs i sanking av ville vekster, åpen dag og besøk av Kulturminnefondet. I tillegg var huset arena for kulturminnedagene 2022.

Jeg er blitt glad i å bruke huset. Ja, glede er ordet som møter meg hver gang jeg vrir om nøkkelen og skyver opp den grå døra som en gang var blå. For er det et sted i verden som passer perfekt for refleksjon rundt bærekraft og strømpriser, overforbruk, luksus og det enkle liv, er det akkurat her.

Gammelstua og jeg kunne virkelig ikke fått en bedre start på det nye livet. Jeg er dypt takknemlig for alle gode tilbakemeldinger dere besøkende gir, og mange sier det jeg selv har tenkt så mange ganger: Huset gir en egen ro, og det er et godt sted å være.

Huset, som jeg fikk vondt i magen av å se på hver gang blikket streifet ut vinduet, har fått nytt liv. Når jeg nå ser ut vinduet, blir jeg glad. Og jeg blir påmint hvorfor vi bør ta vare på våre gamle bygninger.

Om forfatter

Lill-Karin Elvestad er forfatter og journalist, og holder skrivekurs på sitt hjemsted på Elvestad i Malangen i Troms.

Hun skrev i 2019 boken om doktorfruen på Tennes i Balsfjord, Ågot Gjems Selmer. Brytningstid.

Våren 2023 kommer hennes siste bok Til livet skilte oss ad. Skilsmissehistorier 1879-1909.

Lill-Karin arbeider også som redaktør for Balsfjord og Malangen bygdebok.

Arbeidet med Gammelstua er gjort med støtte og midler fra Kulturminnefondets tilskuddsordning

Du finner Lill-Karin på nettstedet www.lillkarinelvestad.no 

Les mer fra Lill-Karin:
En annen enn før
Om Ågot Gjems Selmer
Aursfjordsaga