Av Heidi Rudolfsen

Jeg har ventet på en passende anledning for å skrive om hypotyreose. Inspirasjonen skulle vise seg å komme litt brått på en regnfull novemberkveld. Like overraskende var det at inspirasjonen kom gjennom et møte med en litt over gjennomsnittet frampå middelaldrende mann.

Første gang publisert i 2019

Den godt voksne karen har rapportert og skrevet fra inn -og utland gjennom en lang karriere i Aftenposten og A-Magasinet. Han har skrevet en rekke artikler og bøker. Helt tilfeldig introduseres jeg for hans bok » …og så må du ikke spørre». Boka skiller seg litt ut i rekken av hans andre bøker, – og jeg blir nysgjerrig.

Etter å ha pløyd meg gjennom forord og bokens første kapittel, – er jeg med. Den tørrvittige jorunalisten har noe å fare med, og jeg er mer enn interessert i å høre på historien han forteller. Han forteller troverdig, treffende og sylskarpt om et tema som har betydning for meg, og et ukjent antall andre kvinner i Norges land.

Forfatteren og journalisten Per Egil Hegge ble på 1980 og 1990 – tallet anklaget for å være for frampå og krass i kritikken av Norges legestand vedrørende behandlingen av mennesker med sykdommen hypotyreose, og kritikken var særlig rettet mot behandlingen av kvinner med denne sykdommen. Hvorfor denne personlige interessen for hypotyreose, Hegge?

Hegge forteller i boken sin: «Utover etterjulsvinteren, våren og sommeren 1984 begynte Birgit, min kone, å skrante. Forandringene var nesten umerkelige, men på ettersommeren var det tydelig at hun var blitt trettere. Hun hadde nesten mistet matlysten og spiste lite, men gikk likevel opp i vekt. Hun behøvde langt mer søvn enn tidligere, hun var plaget av muskelsmerter, særlig i bena, hun slet med en forstoppelse og abnormt sterke menstruasjonsblødninger. Hun frøs, det ble en vanlig foreteelse at hun lå på sofaen og hakket tenner, enda hun hadde tre ulltepper over seg og stuetemperaturen var rundt 25 grader.»

En kjent professor uttalte om Hegge i en TV-debatt at Hegge nok hadde gjort mye bra, men at han av og til snakket med litt høy stemme. Hegge svarer slik:  – Det kunne jeg ikke helt avvise, men noe av problemet var jo at de ikke hørte noe særlig de fire årene hvor jeg bare hvisket. 

Jeg har selv erfart at det noen ganger gir ønsket effekt å hviske. Andre ganger, når saken er av det viktige slaget, kan det være nødvendig å ta i bruk utestemmen.

Mannen, Per Egil Hegge, oppdaget nemlig for mange år tilbake noe grunnleggende viktig. Erfaringen om hvordan hans familie og syke kone ble behandlet, bidro til at han valgte å gå i kamp. Han stod med rak rygg i kampen på vegne av sin kone, og kvinner med stoffskiftesykdom og hypotyreose. I starten av boken forteller han hvorfor.

«Jeg har vært i tvil om jeg burde – og kunne – skrive historien. I dens mange fasetter, dens oppturer og nedturer, i svingninger mellom fortvilelse, optimisme, nysgjerrighet og håp, har jeg levd med den siden 1984, og jeg skjønte i det minste at jeg måtte ha en viss avstand til den før jeg ville være i stand til å gi den en brukbar form. Når jeg til slutt har valgt å feste den på papiret, er det av tre hovedgrunner: Jeg tror den utgjør en viktig, om enn liten del av Norges medisinske historie. Dernest tror jeg den kan tjene til å belyse hva som kan skje hvis autoritære, befestede strukturer, hva enten de finnes på det medisinske eller andre fagfelter, får herske og herje som de ønsker.  For det tredje – og det er det viktigste – tror jeg den kan være til stor hjelp for noen av dem som i nåtid og fremtid må slite med denne gruppen sykdommer, skjoldbruskkjertellidelser».

Mine erfaringer

I desember 2014 opereres jeg for struma, og fikk fjernet halve skjoldbruskkjertel på grunn av knute/kul i kjertelen (Thyroidea). Det samme skjedde med Hegges kone. Det var helt tilfeldig at min kul ble oppdaget da jeg var hos øre/nese/hals spesialist for øreproblemer. Hvor lang tid ville det gått før jeg hadde oppdaget kulen selv?

Jeg fikk høre at det var en viss risiko for kreft, og kulen måtte ut for nødvendig undersøkelse. Den andre delen av skjoldbruskkjertelen er fortsatt der, men det er usikkert hvor lenge den klarer å produsere tyroksin. Stoffskiftet og produksjonen av hormonet tyroksin er definitivt endret. Og det merkes.

I romjulen informerte kirurgen som opererte meg over telefon at kulen heldigvis var godartet, og jeg kunne slippe et langt og engstelig utpust. Operasjonen var mitt første møte med skjoldbruskkjertelen og stoffskiftesykdom, og diagnosen hypotyreose som følger med.

Hva er hypotyreose?

Skjoldbruskkjertelen (thyroidea) er en liten kjertel ved strupehodet på halsen. Den produserer hormoner som føres med blodstrømmen til celler i hele kroppen. Det viktigste hormonet kalles tyroksin. Tyroksin kontrollerer stoffskiftet i kroppen.

Hypotyreose er en sykdom som skyldes for lav mengde stoffskiftehormon fra skjoldkjertelen til blodet og alle kroppens celler. Om thyroidea ikke produserer nok hormoner, er det vanligvis fordi den har blitt angrepet av kroppens eget forsvarssystem. Årsaken til at dette skjer, er ikke fullt ut kjent. Sykdommen beskrives derfor som en autoimun sykdom.

Hypotyreose og lavt stoffskifte kan gi en rekke symptomer. Blant annet slapphet, muskelsmerter, depresjon og hukommelsessvikt. Medisinering har som mål å fjerne symptomer og plager forbundet med sykdommen.

Sykdomstviklingen kan gå langsomt og nesten umerkelig, og i tidlig fase kan en person med hypotyreose være helt uten symptomer. Etter hvert kan symptomer kommer fra ulike organer i kroppen, og sykdommen framstår derfor med et betydelig mangfold av plager.

Når hypotyreose er diagnostisert og behandling påbegynt, skimtes håp om stigende form, og et inderlig ønske om å bli friskere. Jeg var heldig å få en realistisk informasjon om at tilfriskning vil ta tid, og at dosen med Levaxin (tyroksinhormon) startes lavt, for så å øke forsiktig for å hindre overdosering. Denne prosessen tar tid. Flere måneder, og noen ganger et helt år. Mange blodprøver og kontroller forteller om det går rett vei.

Hegge forteller: «– Jeg gikk ut av professorens kontor med resepten i hånden og følte meg som en triumfator. Nå skulle jo Birgit bli frisk. For de legene jeg hadde snakket med – det var på dette stadium ikke så mange – hadde fortalt meg at når man bare begynte å ta tyroksin, ville tingene ganske snart rette på seg. Det hender de gjør det, men at de alltid gjør det, og at de gjør det raskt, har vært bare en av mange feiloppfatninger som har vært utbredt og nærmest sementert i store deler av det norske medisinske miljøet».

De viktige erfaringene

Det er lett å overse symptomene ved lavt stoffskifte. De er ofte milde og vage. De samme symptomene kan forekomme ved en rekke andre sykdommer og tilstander. Av grunner vi ikke kan gjøre rede for har særlig kvinner gjennom de siste 30 årene forsøkt å formidle skrantende helse, redusert livskvalitet og en følelse av å være et synkende skip til lege.

Mange opplever at de ikke har fått den hjelpen de var i behov for. Forklaringen som seiler opp ved erfaringene, er at særlig kvinners difuse helseproblemer ikke alltid tas på alvor.

Erfaringen baserer seg på at kvinner utgjør den største andelen av de som får hypotyreose, og at diagnosen også i dag omtales som en typisk kvinnelidelse. Mange kvinner lider i stillhet. Mange i årevis. Hegge forteller om møter med kvinner som har strevd med å bli tatt på alvor.

I lys av egne, og andres erfaringer har jeg en oppfordring å komme med. Fra nå av er det slutt på å ikke spørre. Det er lov å ta i bruk utestemmen. Du må spørre! Hva er stoffskiftesykdom? Hva er hypotyreose? 

Kilder

Per Egil Hegge, Oslo. 2000.  "...og så må du ikke spørre". Hegge døde i 2023.
Hegges bok
Per Egil Hegge, Wikipedia
Thyroidea nettside
Helsebiblioteket
Helsenorge.no
NHI.NO