Av gjesteskribent
Grete Tvenning

Samfunnsdebattant og spaltist Elin Ørjasæter skriver i en kronikk i nettavisen.no: – Å slite for en sur sjef er faktisk ikke like attraktivt som å drikke kaffe i sofaen.

Dette er preget av fordommer og uvitenhet.

At Ørjasæther har en enkeltstående erfaring fra langt tilbake i tid, med en uføretrygdet dagmamma som jobbet svart, bør ikke prege en debatt som denne. Referansen til en kvinne som ble mobbet i barndommen, vitner om liten kunnskap om hvilket nivå det er på sykdomskravet som utløser uføretrygd.

Jeg har høy utdannelse og ble alvorlig syk. Jeg kan love, at økonomiske insentiver ikke på noen måte påvirker min syke hverdag.

Det å være alvorlig syk, er en tilværelse i daglig kamp mot egen kropp. Hvor det meste av et normalt liv, forsvinner ut vinduet. Ikke bare mister man arbeidslivet, den delen av identitet og egenverdi som er knyttet til jobb, også deltagelse i aktiviteter andre pleier å være en del av, som samvære med familie, en og annen fritidsinteresse , er borte.

Livet blir så brutalt og rått endret.

I tillegg kommer sterk reduksjon i inntekt og en økt belastning på ektefelle økonomisk og praktisk. Viktige år i jobb i forhold til alderspensjon, mistes. Det er tap på tap.

Hadde økonomiske insentiver hjulpet på situasjonen? Absolutt ikke. I en sterk velferdsstat, bør det ikke være rom for å si at man skal være fattig, fordi man er syk.

Det er rystende at holdninger som Ørjasæters, med så mange fordommer og kunnskapshull, får prege denne debatten. Det samme må jeg si, til de som poster noe så banalt og uhørt som kommentarer som at man har godt av å stå opp om morgenen. Fordi det viser en grunnholdning som er grenseoverskridende og bidrar til å skape et bilde av det syke mennesket som lat, ikke istand til å ivareta eget liv – og i siste instans som en belastning.

Som om det å stå opp er det som bestemmer hvor frisk jeg er.

Jeg står opp hver morgen og savner et liv som frisk. Jeg står opp hver morgen og forbereder meg på den fulltidsjobben det er å være rammet av sykdom. Det er nesten så jeg ler; blir vi friske av alvorlig sykdom, ved å stå opp? Slike utsagn er preget av fordommer, synsing og liten kunnskap.

Når ble det legitimt for andre å mene noe om og blande seg inn i mitt og andres privatliv – fordi vi er syke? Når mistet jeg retten til selv å regulere og best treffe beslutninger i mitt privatliv – fordi jeg er syk? 

Jeg har ikke et sterkere ønske enn å være frisk. Å kunne delta i livet på vanlig måte. Kunne slippe å være syk.

Det må på et eller annet tidspunkt demre, at vi faktisk er for syke til å jobbe. Ikke fordi vi ønsker det eller ikke er motiverte nok, men fordi vi er rammet av sykdom. 

Hva med den store andelen av de som er over 50 år og blir helt eller delvis ufør? Hvilken reell mulighet har denne gruppen til deltagelse i arbeidslivet? Arbeidslinja forutsatte et inkluderende arbeidsliv og en fungerende IA avtale. Dette har sviktet.

Brøkstillingene finnes ikke. Eldre og syke arbeidstagere stiller langt bak i køen. En utvidelse av ordningen med varig lønnstilskudd, kunne vært løsningen for mange. Det er ikke arbeidstager det står på – det er arbeidsgivere som svikter. Men nøkkelhullet til ordningen er trangt og bevilgningene for små.

Når man har betalt sin forsikringspremie gjennom skatt og trygdeavgift til forsikringsselskapet velferdsstaten Norge, burde det i et av verdens rikeste land, være en selvfølge at man var trygg ut over fattigdomsgrensen. Det er ikke mangel på midler. Det er mangel på prioritering.

Og la oss slippe alle fordommer vi som syke møter. Vi skal slippe å bøye hodet i skam og rystes over uvitenhet og fordommer.

Om forfatter

Grete Tvenning er fra Nordland, men bosatt i Oslo.

Hun er utdannet jurist ved universitetet i Bergen, og har studert Helserett og Utlendingsrett ved universitetet i Oslo. Grete driver Rettshjelper – G. Tvenning: Informasjon om generell helserett. Bistand i klagesaker i helsetjenesten og NAV saker. Du finner henne på Facebook.

Grete lever, som omtalt i artikkelen, selv med sykdom. Hun ønsker å bidra til at helse, helserett og fordommer rettet mot syke og uføre får plass i det offentlige rom.


Foto: Privat